NORSK LITTERATURHISTORIE 1800-tallet
 
JOHANN S. WELHAVEN
 
Biografi                  Oversikt over viktige verker             Tilbake til startsiden
Biografi 

Johann Sebastian Cammermeyer Welhaven ble født i Bergen i 1807. Han var elev ved Bergens katedralskole, der han likte seg dårlig. Det eneste lyspunktet var norsktimene, der han ble undervist av Lyder Sagen. Sagen skulle få stor innflytelse på Welhavens syn på diktning i årene som kom. 

Welhaven var en typisk romantisk dikter, men i motsetning til Wergeland, som sto for en impulsiv og spontan stil, var Welhaven tilhenger av en strengt oppbygd form, med fast rim og rytme i diktene. Han var her blant annet påvirket av de gamle klassiske diktene fra Hellas og Roma i antikken. Som student i Christiania ble han raskt engasjert i kulturdebatten, som ivrig deltaker i gruppen som ble kjent som Intelligenspartiet. Hans "hovedfiende" i debatten var altså Wergeland, og disse to hadde svært forskjellig syn på betydningen av den norske kulturarv. Welhaven mente at Norge var temmelig åndsfattig, og så på datidens nasjonale patriotisme som brautende og primitiv. Han la mye større vekt på betydningen av å knytte forbindelser til den gamle europeiske kulturarven. Dette ser vi også i diktningen hans, der han ofte bruker temaer rundt gamle myter fra antikken. 

Et poeng som gjorde konflikten med Wergeland en del komplisert, var at han en periode var forelsket i Wergelands søster, Camilla (senere gift Collett). Dette forholdet ble det imidlertid aldri noe av, og Welhaven ble senere mer interessert i andre. 

Welhaven ble etterhvert ansatt som lektor i filosofi, og senere professor, ved universitetet. Selv om han i dag ikke har et like stort navn som Wergeland, hadde han i sin samtid også mange tilhengere, og studentene hans gikk i protesttog da Stortinget ville redusere pensjonen hans. 

Han døde i 1873, 66 år gammel. 

 

Oversikt over viktige verker 

NORGES DÆMRING, 1834 
DIGTE, 1838 
NYERE DIGTE, 1844 
DYRE VAA, 1848 
ALFELAND, 1848 
EN DIGTSAMLING, 1859 
KJÆRLIGHETSBREV TIL IDA KIERULF, 1945