Peter Christen Asbjørnsen ble født i Christiania i 1812. Han var en livlig gutt, som ikke trivdes så veldig godt på skolen. Men som mange på sin tid ble han interessert i den norske bondekulturen. Selv om han var bygutt, kom slekten hans fra Gudbrandsdalen, og han fikk nok høre eventyr hjemme som liten.
Eventyrene hadde levd på folkemunne gjennom muntlig overlevering i århundrer, men de hadde ikke vakt noen interesse blant seriøse forfattere og litteraturinteresserte før den nasjonalromantiske retningen slo igjennom. Asbjørnsen bestemte seg for å prøve å få samlet flest mulig av eventyrene og få dem utgitt i bokform. Han startet dette arbeidet såvidt på midten av 1830-tallet, men ting begynte virkelig å skje etter at han hadde møtt Jørgen Moe på en skole der de begge var studenter.
De bestemte seg for å samarbeide om dette prosjektet, som foregikk ved at de reiste rundt på landsbygda i Norge og skrev ned eventyrene og sagnene som de fikk folk til å fortelle for seg. I Ivo Caprinos dukkefilmer basert på noen av eventyrene, f.eks. Reveenka, starter filmen med at en mann som skal forestille Asbjørnsen kommer fram til en seter etter en lang vandring, og får kona på setra fortelle seg et eventyr, som han så skriver ned. Og det var akkurat slik Asbjørnsen jobbet.
De første eventyrsamlingene til Asbjørnsen og Moe ble utgitt heftevis fra 1841 og utover. Disse samlingene vakte stor oppmerksomhet også internasjonalt, og ble sagt å være blant de beste i verden.
Det var viktig for Asbjørnsen og Moe å skrive eventyrene så folkelig som mulig, samtidig som de måtte skrives slik at folk over hele landet kunne forstå dem og kjenne dem igjen som "sine". De valgte derfor å ta utgangspunkt i skriftspråket, som dengang var dansk, men byttet ut mange ord og vendinger med typisk norske ord, f.eks. foss i stedet for vandfald. På denne måten fikk de stor innflytelse på utviklingen av skriftspråket bort fra det rent danske.
Etter samarbeidet med Moe ga Asbjørnsen ut nok en samling på egen hånd, og han gjendiktet en rekke norske sagn og satte dem inn i en rammefortelling med en vandringsmann. Denne formen å skrive på var svært populær på denne tiden, og bøkene til Asbjørnsen ble lest av mange.
Etter 1850 sluttet han arbeidet med eventyr og sagn, og jobbet den siste delen av livet som naturforsker og forstmester. Han døde i 1885, og er i ettertiden blitt stående som Norges store eventyrsamler.
NORSKE FOLKEEVENTYR, 1841, sammen med Jørgen
Moe
NORSKE HULDREEVENTYR OG FOLKESAGN, 2 bind, 1845-48
NORKE FOLKEEVENTYR; NY SAMLING, 1871