Av innholdet: 
Ord og uttrykk 

 
Fra gammelt av var stølstida feitingstida for buskapen.De fleste prøvde å fø frem mest mulig dyr gjennom vinteren selvom det kunne bli knapt med for til alle. Hvis det ble for lite høy til dyrene, måtte de spe på med mose, tørka løv og halm. Om sommeren ble dyra  sendt på stølen (setra) for å gjøre seg feite og produsere mye. 

Garden kunne ha forskjellige typer støler: 

Heimstølen lå ikke langt fra garden, men i åsen mellom garden og fjellet slik at beitet ble utnyttet der også. Denne stølen ble brukt tidlig på sommeren og på høsten. 

Langstølen lå lengre vekk og gjerne innpå fjellet slik at fjellbeitet ble utnyttet. Hit ble dyrene flyttet utpå sommeren etter at de hadde vært en tid på heimstølen. Før de ble flyttet tilbake til garden på høsten, var de  en tur innom heimstølen igjen. 

På stølen var de fint å være, både for mennesker og dyr. Det var ofte kvinnene og barna som dro på stølen mens mannen arbeidet med slåttonna hjemme. 

På setra ble matstellet enklere enn hjemme. Den varme middagen ble ofte sløyfet til fordel for flatbrød og spekemat. 

Stølsmaten, som også ble en viktig del av maten om vinteren, ble lagd her. Melka var råstoffet  som ble brukt.  Det ble kinna smør og ysta ost. Rømmegrøt var festmat på stølen. 

Ungene tok del i det daglige arbeidet og hadde mange plikter. De måtte stå tidlig opp for å være med i fjøset. Her melket de kyrne, pynta fjøset, bar vann og passet småsøsken. De fikk ogå tid til å leike fritt ,og gamle leker som "slå på ringen", "siste par ut "og "sisten" var poulære.  

I dag er ikke stølslivet like attraktivt som før.Fjellbeitet er ikke tilstrekkelig til å holde oppe den høye produksjonen som effektivitetskravet i jordbruket setter. Fjellbeitet er for dårlig, og derfor er dyrene kortere og kortere tid på fjellet.