ASBJØRNSEN OG MOE

Asbjørnsen og Moe møttes for første gang på samme skole da de var 13 – 14 år gamle. De ble svært gode venner, blandet blod og kom til å holde kontakten livet ut.

Asbjørnsen ble lærer og Moe prest. Allerede som 22-åring begynte Moe å skrive ned eventyr han hadde hørt i hjembygda si på Ringerike. Asbjørnsen hadde samme interesse både for eventyr, viser og sagn. De skrev ned alt de fikk fortalt, sendte det til hverandre, kommenterte det og rettet, helt til de ble fornøyde.

Det var nemlig vanskelig å gjenfortelle eventyrene skriftlig. Asbjørnsen og Moe fikk høre dem på dialekt, men det eneste skriftspråket som fantes på denne tida var dansk. Derfor brukte de mange dialektord for å få fortellingene til å lyde mest mulig slik de hadde hørt dem fortalt.

Da eventyrene omsider kom på trykk, var det likevel mange som skrek over seg over det folkelige språket de hadde brukt. Folk syntes dette språket som var fullt av dialektord, var både rått og manglet "finhet og eleganse". En berømt forfatterinne, Camilla Collett, var rystet over at de hadde kalt en kohale for kurompe.

Men noen ord pyntet nok også Asbjørnsen og Moe på. De fant nemlig oppnavnte Askeladden i stedet for Askefisen, som han kaltes for på folkemunne. Dette navnet syntes selv de var litt for drøyt.