| Siste halvdel av 1700-tallet var opplysningstidens epoke. Det
var fornuften og alt som var fornuftig og forstandig som ble lovprist den gangen. Litt
etter kom det en reaksjon, og folket lengtet etter andre sider ved menneskelivet- det som
hadde med følelsen å gjøre, glede over naturen, sans for det enkle og folkelige,
lengsel etter det som fantasien kunne skape og som slett ikke alltid stemte med fornuften.
På 1800-tallet kom en ny tid, romantikken, som krevde rett for alt dette.
Kort kan vi si at romantikken legger vekt på fantasi, følelser, natur og folkeliv.
Sentrale diktere fra den tiden:
Camilla Collett
Etter sin fødsel, hører hun hjemme i romantikken. Som type var hun en
overgangsskikkelse. Motsetningene mellom drøm og virkelighet tegnet seg skarpt. Hun var
på bunnen en romantiker som aldri kom til å finne seg til rette med hverdagen.
I Amtmandens Døttre står realismens innhold
side om side med romantikkens uttrykksform.
Henrik Wergeland (1808-1845)
Vår mest typiske romantiker. Hans diktning preges av at han var spontan og
impulsiv. Formen var ikke så viktig, rim og rytme kunne hemme dikteren. Han lot
følelsene få fritt spillerom, han la ikke bånd på seg. Han dyrket naturen og skrev om
blomster og dyr som han elsket.
Johan Sebastian
Welhaven (1807-1873)
Hans dikt handler om romantiske temaer som naturen, kunsten og
kjærligheten. Han la vekt på at diktningen skulle være vakker i seg selv. Diktene hans
er derfor regelmessig oppbygd og språket er rent og vakkert. Han mente at dikterens
første bud var å holde egne øyeblikkelige følelser tilbake og skrive etter å ha tenkt
gjennom dem rolig og grundig.
|