Kva positive verdiar kan idretten formidle?
I 1987 vedtok Idrettstinget i Norges Idrettsforbund nye
retningslinjer for organisering og tilrettelegging av
barneidrett. I "Bestemmelser om barneidrett", punkt 2
finn ein; "Barneidretten skal tilretteleges som allsidig
idrettsopplæring hvor det tas sikte på å stimulere barnas fysiske, psykiske og sosiale
utvikling, og å gi en opplæring og innføring i flere idretter".
Det er altså ønskeleg at barna ikkje berre skal utvikle sin
fysiske og motoriske dugleik, men også ha sjansen til å utvikle
seg på det mellommennesklege plan. Ein skal stimulere og utvikle
"heile" barnet.
Å vere med på ulike aktivitetar vil stille ulike krav til
dugleiken og ein vil utvikle "all-round"-eigenskapar.
Ein får også tilfredsstilt fleire behov. Samstundes vil det gi
barna ulike sosiale erfaringar som gir grunnlag for læring og
utvikling.
Barn treng spenning, utfordringar, tryggleik, varierte
opplevingar og fysisk aktivitet. Dei har også behov for å kunne
heve seg og å oppleve eit sosialt fellesskap (Railo s.14).
Maslow kjem, som før sagt, også inn på kva behov vi har.
Idretten kan dekke fleire av desse og dermed gi føresetnad for
velvære.
Trening må vere tilrettelagt på ein måte som gir dei
aktive ein sjanse for positive opplevingar. Og då seier det seg
sjølv; tilbodet må verte gitt på barna sine premissar. Det er
barna sine behov som skal dekkjast og deira utvikling som skal
stimulerast.
Røynsler frå barneåra er viktig for menneska (Kjørmo
s.15). Eit impulsfattig miljø kan hemme både den intellektuelle
utviklinga, utviklinga av kjenslelivet og kroppslege eigenskapar.
Slike skadar kan det vere vanskeleg å bøte på seinare (Barn og
ungdom i idrettsmiljø s.6).
Kan idretten hjelpe barna til å få ein positiv personleg
utvikling? Mange undersøkingar viser at barn som driv idrett
utviklar lettare sjølvtillit, vert tilpasningsdyktige og har
samarbeidsevne. Dei har stort sett betre sjølvdisiplin,
sjølvkontroll og karakter. Det vert og hevda at dei har større
personleg mot (Railo, "Ditt barns idrett" s-26) Dette
forutset sjølvsagt at barna får, blant andre ting, dekka
behovet sitt for tryggleik.
Ein god fysisk og motorisk utvikling verkar positivt inn på
den mentale og sosiale helse. Det er derfor veldig viktig at ein
legg til rette for barna slik at denne utviklinga kan skje
(Idrett for barn, del 1, s.21).
Frå fødselen av viser barn trong til å uttrykkje seg
igjennom rørsle. Med rørsle undersøker og eksperimenterer dei
med sin eigen kropp og med sine omgjevnader. Ved 7/8-års alderen
har dei fleste borna automatiser grunnleggjande dugleikar som å
gå , springe, hoppe og kaste. Forutan å øve på desse, kvar
for seg og i kombinasjon, kan ein også byrje å øve på
rørsler som krev meir fin-koordinasjon. Deira evne til å
beherske ulike rørsler aukar. Dei erfaringane barna får i å
bevege seg i får -og småskulealder, vert avgjerande for deira
motoriske standard resten av livet. Det er nemleg slik at det som
vert forsømt her er det vanskeleg å ta att seinare.
Utviklinga av menneske skjer gradvis og i eit mønster. Ein
kan ikkje tileigne seg, eller lære seg noko, før ein er moden
for det. Den gunstigaste perioden for motorisk læring byrjar i
7-års alderen og vert ofte kalla "den motoriske
gullalder". For at barna då skal tileigne seg ein variert
dugleik må dei sjølvsagt få møte ei allsidig motorisk
stimulering. Barna å få sjanse til å utvide repertoaret sitt
av rørsler i takt med sin motoriske utvikling. Evenshaug/Hallen
seier dette slik på s.58; "Fra et utviklingsmessig
synspunkt er det av stor betydning at barn får rikelig anledning
til å øve opp en motorisk ferdighet straks det modningsmessige
grunnlaget er tilstades for vedkommende ferdighet".
Det å vere i fysisk aktivitet vil også virke positivt inn
på vår fysiske helse som; auka uthald, styrke, snøggleik og
leddutslag. Ein får lære å bevege seg hensiktsmessig slik at
ein kan tileigne seg gode rørslevanar og ei god holdning, som
igjen kan førebygg belastningsskadar og redusere fysisk
stress/spenning.
Vert det krevd noko av barna som det fysisk ikkje er mode
for, vil barnet lett mislukkast, det vil ikkje få det til. Som
ein vil sjå seinare er det av største verdi at ein som trenar
gir barna aktivitetar og oppgåver som barna hat ein reell sjanse
for å meistre. Det vil vere med på å styrkje både den sosiale
og den psykiske sida hos barna.
Det er stadfesta i ulike undersøkingar at mennesket har ein
sterk tendens til å søke etter og oppretthalde sosial kontakt
med andre mennesker.
Kva er så sosialisering? Det er ein prosess der individet
tileignar seg verdi- og livsmønsteret til ei spesiell gruppe
eller kultur.
Først når ein har dekka behovet for tryggleik vil ein søke
å dekke det neste behovet, som i Maslow sitt hierarki er behovet
for kjærleik og sosial tilknytning. Maslow ser også på
menneske som eit sosialt vesen, og han meiner at dette tredje
behovet spring ut av kjensla av tryggleik.
Det vert sett fram som ei aktuell hypotese i
idrettspsykologisk teori om at deltaking i idretten kan i stor
grad vere betinga av kontaktmotivet. Mange er med på idrett
nettopp for å høyre til i ei gruppe (Kjørmo s.82).
Idretten er kontaktskapande og kan klart vere ein stad der
varig vennskap oppstår. I gruppe kan ein lære seg å tilpasse
seg andre og utvikle solidaritets- og fellesskapskjensle.
I gruppa kan barna og lære viktige verdiar, normer,
holdningar og roller som rår i "de voksnes verden".
Ein får også utvikla forståing, toleranse og respekt for dei
andre. Samtidig må ein låre seg å tilpasse seg andre. Alt
dette er verdiar eit "godt menneske" er prega av. Sidan
individa vert påverka av det miljøet dei er i, er det viktig at
desse er gode.
I tillegg kan miljøet gi den einskilde status, respekt og
sjanse for positiv stadfesting på seg sjølv Dette er av
største verdi for den psykiske utviklinga.
Behovet for å vere fysisk aktiv er medfødt (fysiologisk
forankra) og er spesielt framtredande i barneåra. Forsøk viser
at om en hindrar eller stoppar den fysiske aktiviteten over
lengre tid, vil det virke frustrerande. Det har altså
psykologisk uheldige verknader.
Vi ser at det å halde seg i aktivitet er psykisk godt for
oss. I dag er stress eit mykje brukt ord. Er eit barn psykisk
spent, kan dette lett føre til at ein spenner musklane i
kroppen. Ein kan sjlvsagt redusere psykisk spenning ved
terapeutisk behandling. Men, ein kan også redusere denne
spenninga ved å redusere den muskulære spenninga. Ein meiner
derfor at om ein driv fysisk trening kan ein førebygge både den
muskulære og også den psykiske spenninga; stress (kopi frå
"Innstilling om behovet for idrett og fysisk fostring"
Sande kommune)
Det er eit mål for idretten å vere med på å utvikle
personlegdomen til barna. Personlegdomen er det som bestemmer og
utgjer det karakteristiske ved eit individ. Identitet; ein lærer
å kjenne seg sjølv og vite kva ein står for. Sjølvoppfatning;
korleis ein ser på seg sjølv på grunnlag av den oppfatning
personen trur andre har om han.
Både identitet og sjølvoppfatning vert utvikla gjennom
samver med andre. Sjølvoppfatning vil i stor grad vere bestemt
av at ein samanliknar seg med andre. Miljøet i gruppa betyr
derfor mykje. Det må ikkje vere slik at den einskilde sitt bilde
av seg sjølv vert dårleg.
Alle treng å ha eit nokolunde positivt bilde av seg sjølv.
Sjølvkjensla vert styrka når ein meistrar noko, og når ein ser
at andre også verdset det ein har gjort. Sjølvkjensla vert bygd
opp steg for steg, gjennom medgang som motgang. Men vert klart
styrka når ein meistrar noko, -når det er balanse mellom
tryggleik og spenning.
For nokre barn, kanskje spesielt dei med anlegg og evner for
idrett, betyr idretten ein reell sjanse til sjølvrealisering.
For desse vil ikkje noko anna gi dette i tilsvarande grad (sjå
kopi som er nemnt ovanfor).
Idretten er akseptert i samfunnet, og den gir derfor barna
ein fin sjanse til å forme personlegdomen.
