I klassisk eventyrteori deler vi oftest eventyrene i to grupper; folkeeventyr og kunsteventyr.
 

Folkeeventyrene hører med til den eldste diktingen vår.  De fleste folkeeventyrene var til lenge før det fantes bøker, og forfatterene er ukjente. Det spesielle ved disse eventyrene er at de levde på folkemunne i hundrevis av år før de var samlet inn og skrevet ned. Folk måtte fortelle dem etter minnet.

P.Chr.Asbjørnsen og Jørgen Moe var eventyrsamlere og reiste rundt i Norge på jakt etter gode eventyrfortellinger og fengende fortellinger.  De lyttet og skrev ned det de fikk høre.  I 1841 og 1844 gav de ut de to første samlingen med norske folkeeventyr.  Disse samlingene har stadig blitt trykt i nye opplag og omarbeidet og modernisert. Kjente eksempler på slike folkeeventyr er "Prinsessen som ingen kunne målbinde", "Reveenka" og "Den syvende far i huset".

 
Kjennetegn ved folkeeventyrene:

1. Eventyrene er enkle.  Bare det viktigste av handlingen blir fortalt.  Alle unødvendige opplysninger er fjernet, for eksempel naturskildringer og opplysninger om hvordan mennesket ser ut.
2. Standardisert start.  De fleste folkeeventyrene begynner slik: Det var en gang...
3. Folkeeventyrene har aldri med etternavn og geografiske navn.
4. Årstall blir aldri nevnt.
5. Standardisert avslutning: Så levde de lykkelig... og Snipp, snapp,snute...
6. Moralen i eventyrene er enkel: De gode får sin lønn, og de onde sin straff.
7. Typene og navnene (f.eks. Per og Pål) går ofte igjen i flere eventyr.
8. Handlingen i folkeeventyrene blir gjentatt.  Ofte hender det samme tre ganger på rad.
9. Magiske tall som tre, syv og tolv.