|
Jakthunder
|
JAKTHUNDER For mange småviltjegre er hunden og alt det den bringer med seg like viktig som selve jakta på viltet. Hunden har vi hele året - jakta varer bare noen dager for de fleste. Å ha et dyr som du i tillegg til kan ha nytte og glede av under utøvelsen av din hobby, gir deg utrolig mange gleder. For de fleste blir hunden en hengiven og glad kammerat ikke bare for deg, men også resten av familien blir gjerne sterkt knyttet til den. Fuglehundene er som regel snille og barnevennlige. Det heter bl.a. om jegeren - at han tolererer om du kritiserer kona hans, misliker barna osv., men drister du deg til å si noe galt om hunden hans, ja da blir han harm. En god og veltrenet hund er derfor av stor verdi for den som driver jakt. Mange jegere er så sterkt knyttet til hunden og samarbeidet med den under jakta at får de ikke bruke hunden, kan det være det samme med jaktturen. Bruken av hund til jakt er utviklet gjennom lang tid, og det finnes spesialklubber for de rasene som er mest populære. Jeg vil i det følgende ta for meg de fuglehundrasene som er mest brukt til jakt i Norge i dag. BRETON
Breton er en forholdsvis ny rase i Norge. Den kom hit på 50-tallet, men i enkelte deler av landet har den allerede blitt en populær jakthund med sine mange særpreg. Det registreres årlig ca 300 valper. Den er forholdsvis liten - mankehøyde 48 - 50 cm for hann og 47 - 49 cm for tispe. Den kjennetegnes ved sine kvikke, energiske og elegante bevegelser. Uttrykket i øynene skal være intelligent og livlig. Breton ligner noe på engelsk setter, men foruten å være mindre, er den også mer kvadratisk bygget. Den skal ha et avbalansert, åpent og vennlig temperament. Kroppen skal være kraftig og muskuløs uten å virke tung. Pelsen som har hvit grunnfarge med brune eller svarte felt, er tett og ligger inntil kroppen.Tidligere ble halen til breton kupert. Norsk bretonklubb har fine hjemmesider. Særlig anbefales "linkene" og "jaktprøver" med terminliste for jaktprøver. ENGELSK SETTER
I norsk engelsksetterklubb er det over 2000 medlemmer. Rasen er overlegent den mest populære blant fuglehundene, og med sitt vennlige og stødige gemytt er den også en utmerket familiehund. Fra rasebeskrivelsen (standarden) tar jeg med de viktigste særtrekk: en vennlig, avbalansert og tillitsfull hund. Mankehøyde for hann 65 - 68 cm, for tisper 61 - 65 cm. Pelsen er tett, moderat lang og uten krøll. Bunnfargen er hvit med sorte eller brune felt. Den skal ha godt utviklede muskler, ryggen skal være stram og brystet dypt. Den skal ha et elegant utseende og bevegelsene er lette. Hodet skal være langt og "tørt" med godt markert "stopp". Uttrykket i øynene er gjerne mildt og intelligent. Den er vanligvis lett å dressere, jaktlysten er stor og det er en hardfør hund. IRSK SETTER
Fra rasebeskrivelsen: irsksetteren skal være en glad og hengiven hund. Mankehøyde for hann er 63 -66 cm og for tispe 59 - 62 cm. Helhetsinntrykket er en smekker, kvalitetsrik hund med vennlig uttrykk. Fargen på pelsen er gylden kastanjebrun. Kroppen skal være velproporsjonert med dyp brystkasse, muskuløst lendeparti og bredt, kraftig kryss. Hodet skal være langt og tørt, middels dypt snuteparti med mørk nesebrusk. Øynene er mørke og mandelformede med et lett melankolsk uttrykk. Det finnes også en rød/hvit irsksetter, men denne er lite utbredt. Forøvrig kan det sies at hunden preges av allsidighet og skjønnhet, og Norsk irsksetterklubb har 1150 medlemmer. I 1997 ble det registrert over 400 hvalper. Irsksetteren regnes som den vakreste av setter-rasene. I en periode ble det avlet på bare på skjønnhet, men etterhvert er jaktegenskapene kommet mer i fokus. Det hevdes at "grunnleggeren" av engelsksetteren brukte irsksettere i avlen for å bedre jaktegenskapene til sine hunder. Fra 1960 - 70 årene har irsksetteren målt seg med de andre rasene på jakt og jaktprøver, med meget gode resultater. Irsksetteren er en god trekk-og kløvhund ; den er blitt NM vinner i hundekjøring flere ganger. Irsksetteren er apportvillig, men kan være noe sta og egenrådig. Den er robust og svært godt uværskledd - når det er surt vær med vind og sludd er irsksetteren i sitt ess. GORDON SETTER Fra rasebeskrivelsen for gordonsetteren : en lett, middels stor hund av settertype med kraftig muskulatur, kort rygg og hale, tørt og edelt hode. Gordonsetteren skal ha et intelligent uttrykk, i den svarte blanke pelsen er det felter på hodet, beina og brystet som er kastanjebrune. Dessuten har den to små flekker over øynene . Hårlaget er svakt bølget. Skulderhøyde for hannhund er 60 65 cm, og for tispe 58 - 63 cm. Det hevdes at gordonsetteren har en en spesiell evne til "å ringe" viltet: :når den har fått teften av fuglen kan den gå rundt viltet for å finne den mest gunstige standplass for å reise fuglen/skudd. Mange sier også at gordonsetteren har større anlegg enn de andre fuglehundene til å bli en god "rapportør" ( gå ut av stand og få jegeren med seg tilbake til viltet). Her finner du fine bilder av gordonsetteren. POINTER
Det registreres omlag 300 pointerhvalper i året. Rasen er sunn og jakt settes i høysetet for avlsrådet. Pointeren er en meget gammel rase, og til Norden kom den rundt 1860. Der er en edel, harmoniskbygget hund som gir inntrykk av styrke, eleganse og hurtighet. Den skal være middels stor, kraftig og velbygget med et hardt, kort hårlag. Hodet skal bæres høyt og være skarpt skåret med karakteristisk profil. Mankehøyde for hann 60 - 64 cm og 57 - 61 cm for tispe. (gjelder standard for Norge og Sverige). Pointeren er en allsidig jakthund med gode viltfinneregenskaper. Den er samarbeidsvillig og lett å dressere. Men pointeren er også rolig, tillitsfull og barnevennlig familiehund. Pga sin tynne pels er den ikke så hardfør, men den er sterk: kan dra pulk og bære kløv. Norsk pointerklubb. Her får du msse opplysninger om rasen aktiviteter som er knyttet til jakthunder. VORSTEHUNDENE
Disse finnes i tre varianter med ulikt hårlag: strihåret, glathåret og langhåret. Men det er stort sett bare de to førstnevnte som blir brukt til jakt i Norge. Rasen stammer fra Tyskland der det ble drevet nøyaktig og planmessig avl for å få fram disse hundene. Ordet vorsteh betyr å stå foran viltet, så den bærer sitt navn med rette. Dette er forholdsvis store og kraftige hunder som også blir brukt til hundekjøring . STRIHÅRET VORSTEHUND har en mankehøyde på 60 - 67 cm for hanner og 52 - 62 for tispene. Hårlaget er karakteristisk for rasen - det er stritt og tykt. Pelsen har dekkhår og underhår. Øyenbrynene og barten er kraftig og stri. Fargene kan være brun, brun/grå, sort med brune felter. Ensfarget sort er ikke godtatt. KORTHÅRET VORSTEHUND er kanskje litt spenstigere og lettere enn den strihårete, men ikke så hardfør fordi hårlaget er kort og tett - stramt inntil kroppen. Størrelsen er omlag den samme som strihåret. Snutepartiet er kraftig og like langt som skallen. Neseryggen har en karakteristisk koveks form. Fargene kan være helbrun, brun med skimlet eller hvit med brune tegninger. KLEINER MÜNSTERLÄNDER Helhetsinntrykket av en KM skal være at hunden er intelligent,den har en kraftig rektangulær kropp med skulderhøyde 52 - 56 cm for hann og 50 - 54 sm for tisper. Hunden skal være kvikk og energisk med et uttrykksfullt hode og meget vakre øyne. Pelsen er glatt, rett og middels lang, nesten ikke bølget. Fargen kan være hvit og brun; brunskimlet. Det sies at en KM er full av personlighet og utstråling. Den er ekstremt kjærlig til alle, voksne og barn. Den er lettlært, men selvstendig og forholdsvis sta likevel. Se mer om Kleiner Münsterlände
|
