Viltet

VILTET

Det er lirype ,storfugl,orrfugl, jerpe og fasan som kan regnes til de aktuelle jaktbare artene for småviltjakt med fuglehund.

Alle artene finnes innenfor hønsefuglene , og det er disse fuglenes tilbøyelighet til å trykke på bakken når en fare nærmer seg som blir utnyttet under jakt med fuglehund. At de trykker, vil si at de ikke flykter unna før de så og si blir tråkket på. Når hunden kjenner lukt av fuglen, skal den ta stand (stå i ro ) og vente til jegeren kommer til for skyte.

Lirype (Lagopus lagopus)

Lirypa er ca. 40 cm og veier omlag 1/2 kg. Hannen (steggen) er litt større enn hunnen (høna). Fuglen har brunspraglet kropp og vingene er hvite . Drakten endrer seg for både steggen og høna gjennom året, men om vinteren er den helt hvit - bare styrefjærene på stjerten, nebbet og øynene er svarte.

Leveområdet er i Norge for det meste i høyfjellet i sonen snaufjell/fjellskog. Men den finnes også i lavereliggende området i fjellet, og i Nord-Norge, der skoggrensa er lav - lever den også helt ut mot kysten. Det finnes også en underart som kalles Smølalirype, den er brunspraglet også om vinteren.

Om våren skaper rypa mye liv i fjellet. Med sitt parringsspill og revirhevding er den lett å observere og er til stor glede for fjellvandreren. I juni legger den 6 -12 spraglete egg i et enkelt reir på bakken. Ruginga varer i 21 dager og kullet forlater som regel reirområdet når alle egga er klekket ut. Kullet holder sammen heile sommeren og i den første tida må kyllingene ha insekter for å overleve.Seinere spiser den knopper og blad av bjørk/vier/lyng. Blåbær er også populær mat for rypa.

Lirypa er stand og streif-fugl. Det betyr at den som regel holder til på et bestemt område, men om vinteren kan den trekke over lange avstander i store flokker for å finne områder med mat

Lyd fra rype

Storfugl (Tetaro urogallus)

Tiuren er den største fuglen i skogen. Den kan bli opptil 1 meter lang og veie 4 - 6 kg. Fargen er mørkegrå/brun og brystet har grønnsvart metallglans. Vingene er mørkebrune og foran vingefestet er det en hvit flekk - fra gammelt av kalt "skuddflekken". Halen hos begge kjønn er vifteformet, og under tiurleiken er stjerten imponerende. Den har et kraftig gulhvitt nebb og under haka har den skjegg.

Røya eller hunnfuglen er betydelig mindre enn hannen. Lengden er ca 60 cm og vekta ligger på omlag 2 kg. Mange mener at røya er vår vakreste hønsefugl. Om høsten er brystet brunt, kroppen spraglet i mange mønstre og sjatteringer - den er omtrent umulig å få øye på i skogsbunnen eller på ei grein i barhenget.

Storfuglen er utbredt i skogene våre over hele landet. Parringsleiken eller tiurleiken foregår i april/mai. Dessverre er mange spillplasser ødelagt ved "moderne skogbruk", men i de siste åra har en begynt å ta hensyn til disse områdene igjen. Egga ( 6 - 8 ), er blekgule og blir lagt i et enkelt reir på bakken. Røya ruger i 24 -26 dager før egga klekkes. Ungene er flyvedyktige etter ca 3 uker. Bestanden varierer sterkt fra år til år, gjerne i takt med "smågnageråra". Storfuglen finner vi helst i barskogen. Tiuren liker gjerne glissen furuskog og den beiter på furunåler og knopper. Røya foretrekker gjerne middelaldrende blandingsskog som sitt leveområde om vinteren. Det må nevnes at storfuglen finnes i taigaskogsbeltet fra Norge i vest til øst i Russland. Det forekommer at storfuglen trekker i store flokker i dette området. Årsaken til disse fuglevandringene er ikke klarlagt.

Å oppleve at en velvoksen tiur letter i skogsnaret er storartet. Med brask og bram basker den seg på vingene, og når den er kommet i lufta seiler den avgårde som et fly med sin store kropp, langstrakte hals og avrundede hale. Men noenganger lar den seg bare seile ut fra en skrent eller fra toppen i et tre. Før 1932 var det lov til å skyte storfugl på spillplassen. Har du noengang fått oppleve tiurleik på nært hold, kan du forundres over at folk ville drive jakt i en slik situasjon.

Storfuglen har mange navn: barfugl, gråfugl, tere, tør og todor.

Orrfugl (Lyrurus terix)

Orrhanen blir vel 1 kg tung og ca. 50 cm lang. Fjærdrakten er blåglinsende svart, vingene og undersida er mørkebrun. Halen er lyreformet. Og når orrhanen spiller, kan vi se de hvite dekkfjærene komme tilsyne under stjerten. En rød hudfold over øyet som er karakteristisk for skogshønsfamilien, svulmer kraftig opp under parringsleiken. Orrhanen kan få opp en bemerkelseverdig høy fart under flukt.

Orrhøna veier bare omlag 1 kg og er brunspraglet over hele kroppen, og som hos hannen er det hvitt bånd på vingen, Den lyreformede stjerten finner vi også hos hunnen. Rugingen av de 7 -10 eggene varer i 23 -26 døgn. Som hos de andre hønsefuglene klarer ikke kyllingene i den første tida å fordøye plantekost (cellulose), og derfor er det nødvendig at kyllingene finner insekter,larver m.v. de første levedagene.

Orrfuglens spill eller orreleik er et av "vårens vakreste eventyr". Det er heller ikke så vanskelig å oppdage, fordi leiken ofte forgår på myrer eller åpne sletter i skogen. Kampene mellom orrhanene er voldsomme og ledsaget av lyden fra fuglene, gir dette store naturopplevelser.

Orrfuglen er utbredt fra kysten til fjellbjørkeskogen. Utover høsten spiser den bær, men om vinteren er den en spesialist på å beite i bjørk.Ofte kan vi se de store fuglene balansere på tynne bjørkegriener mens de spiser knopper og rakler.

Utbredelsen strekker seg fra Skottland gjennom Skandinavia og østover til Sibir. På vinteren kan orrfuglen "gå i dokk", det betyr at fuglen lar seg snø ned. På den måten er den godt skjult samtidig som varmetapet minskes.

Jerpa ( Bonasia bonasia)

Karakteristisk for jerpa er at den har en fjærdusk på hodet. Forøvrig er jerpa på størrelse med rypa, men sjelden over 0,5 kg.Fjærdrakten er spraglet i fargene brunt, svart, grått og hvitt. På halefjærene er det et karakteristisk svart bånd . Hunnens farger er noe mer avdempet.

Jerpa liker seg i frodig skog og holder seg i samme biotop hele året. Hannene prøver å lokke til seg hunnen ved forsiktige fløytetoner (jerpelokk), og jerpehannen hevder samme revir år etter år. Hunnen legger 7 -12 gulrøde egg med spredte brune flekker. Under ruginga trykker hun svært hardt.

Mange jegere liker ikke å jakte på jerpa. Dette fordi den er "troskyldig" og flykter ikke unna når en kommer, men den flyr ofte bare et kort stykke for så å sette seg til å se på jegeren igjen.