Om jakta |
OM JAKTASmåviltjakt med fuglehundDet må bemerkes at denne jaktformen ikke omfatter jakt på hare , rev, sjøfugl, duer og fjellrype, dette fordi fuglehundene ikke har egenskaper som passer for jakt på disse artene. RypejaktFra 10. september og ut februar (unntatt i jula) er det jakt-tid på ryper. I Finnmark, Troms og de nordligste kommunene i Nordland er jakt-tida til 15. mars. Og en regner med at godt over 100.000 jegere er ute en eller flere dager i løpet av sesongen. Når det gjelder resultatet av denne jakta, kan du se følgende tabell fra Statistisk Sentralbyrå: Selve jakta med stående fuglehund går i korthet ut på at hunden løper foran jegeren i terrenget og søker etter spor av viltet. Det er best om det er litt fuktig, for da har hunden best mulighet for å kjenne lukt. Dessuten er det viktig å gå slik at hunden får vinden eller værdraget mot seg. STAND , OPPFLUKT, SKUDD OG APPORT Når hunden får teft av fuglen, vil den gå mot det stedet lukta er sterkest. Hvis lukta blir sterk nok vil hunden ta stand.( Dette er et instinkt som må oppøves og fremelskes hos hunden.) Hvis alt går riktig for seg, skal nå hunden stå helt stille til jegeren kommer til, og på et innlært kommandord skal hunden springe fram og få fuglen på vingene - dette kaller en oppflukt. Da skal hunden pånytt stoppe og forholde seg rolig. Dette er svært vanskelig og tidkrevende å lære hunden, men det er viktig for ellers kan den lett komme i skuddlinja for jegeren - og det kan hende det ligger flere fugler igjen foran hunden. Hvis nå jegeren er en habil skytter, vil det med ett eller to skudd falle tilsvarende mange fugler til marka. Nå kommer et nytt spennende øyeblikk i samarbeidet mellom jegeren og hunden: hunden skal finne fuglene og bære de tilbake til jegeren apport. Dette er en viktig ferdighet, fordi ei rype som ligger stille i lyng/kratt kan du få leite lenge etter - kanskje uten å finne den selv om du står like ved. Særlig er det viktig å ha en hund som apporterer hvis fuglen er skadeskutt og klarer å løpe unna. I slike tilfeller er det ofte bare hunden som klarer å finne den igjen. OPPLEVELSEN VED JAKTA I godt høstvær, med sol og blå himmel over fargesprakende fjellvidder, opplever mange noen av de fineste dagen i løpet av året.Hvis en da også har en godt trent , frisk og glad hund som jaktkammerat , må en bare ty til det velbrukle: - det kan ikke beskrives , det må oppleves. Men alle dager er ikke slik for jegeren, det sørger naturen for. Kanskje høljer regnet ned, sterk vind og sluddbyger slår mot deg, eller hunden har glemt alt det den har lært og jager rypene "fanden i vold" bortover fjellet før du kommer til med børsa - eller den finner ut at den vil jakte for seg selv og er borte på halvtimesvis. Kanskje er terrenget tomt for vilt, slik at du kan gå time etter time over berg og dal uten å se så mye som "ei fjær". Men for den som er bitt av basillen spiller slike "traurige" opplevelser ikke noe. Nei, det skjerper heller lysten til å gjøre det bedre på neste jakt-tur. Skogsfugljakt I prinsippet drives skogsfugljakt med hund på samme måte somrypejakt på fjellet. Men det er også noen viktige forskjeller. Her skal jeg nevne noen av dem: I skogen må hunden og jegeren ha bedre kontakt med hverandre. Å leite opp f. eks. en brunrød irsksetter som har tatt stand inne i skogen kan ta lang tid. Derfor bør ikke hunden slå ut så mye. Det beste er om jegeren kan se hunden nesten heile tida. Skogsfuglen er mye varere for lyder enn rypa, derfor gjelder det å bevege seg stille ellers støkker en fuglen. En hund som har lært seg å rapportere er særlig verdifull på skogsfugljakt. At hunden rapporterer, betyr at om ikke jegeren kommer går hunden ut av standen og leiter opp jegeren og får han med seg tilbake der viltet befinner seg! Det er klart at dette får en ikke til uten mye øving og at hund og jeger forstår hverandre på en spesiell måte. En lykkes som regel best med skogsfugljakta de første dagene av sesongen. Dette kommer av at fuglen trykker best da. Seinere på høsten vil de gjerne løpe unna og ta til vingene utafor skuddhold. Dette gjelder særlig tiuren og orrhanen. Røya og orrhøna liter mer på vernefargen sin. En dreven og flink hund bør derfor kunne forfølge en løpende storfugl og "spikre" den. Det vil si at hunden får fuglen til å stoppe og trykke enn å løpe videre eller ta til vingene. Det hender at hunden har tatt stand slik at det blir umulig å skyte om en går opp til hunden; trær og terrengformasjonene kan være slik at det er åpenbart at fuglen vil kunne fly opp i skjul. Da er det bra om jegeren kan gå til en bedre "standplas" og så gi hunden ordre om å reise fuglen. Skogsfugljakta gir mange og store utfordringer både til jegeren og hunden og ikke minst til samspillet mellom, men så er det også store øyeblikk når alt klaffer og "stortiuen" går i bakken. Jakt og fiskemuligheter i Namdal |
