Det var en gang...

Eventyrenes oppbygging

Det som først og fremst er karakteristisk for folkeeventyr, er at de opprinnelig var muntlig. Historier gikk fra munn til munn i mange generasjoner. Språket i eventyrene er preget av dagligtalen. Det har enkel oppbygging av setninger og uttrykksmåten er ofte konkret, for eksempel hvit som snø og sterk som en bjørn. Skal vi fortelle historier uten å ha noe nedskrevet, kan de ofte være vanskelig å huske. Derfor har folkeeventyrene en klar struktur slik at de kan fortelles gang etter gang uten å miste innhold eller poeng. Det er definert som episke lover gjeldende for alle folkeeventyr, og de forteller både om oppbygging og innhold i eventyrene: Innledningsloven. Det var en gang... Loven om handlingens enhet. Bare handelser som er helt nødvendig skal være med i eventyrene. Midtpunktloven. Med dette menes det at handlingen konsentrer seg om en person, ofte helten. Den sceniske totallsloven. Bare to personer kan opptre i samme scene. Motsetningsloven. Ulikheter mellom to personer blir fremhevet. For eksempel Askeladden er fattig, mens kongen er rik. Tretallsloven. Tallet tre går igjen mange ganger. Tre brødre, trehodet troll og de samme hendelsene gjentar seg tre ganger. Lov om bakvekt. Det betyr at den siste i en rekke er den viktigste. Per, Pål og Espen Askeladd. Hvileloven. Det vil si at eventyrene alltid slutter i harmoni. Alle konflikter er løst, og alt går bra til slutt. Disse lovene er ikke alltid overholdt i alle eventyr, men det er en klar struktur som mer eller mindre blir fulgt. Det er også karakteristisk at personene som opptrer i eventyrene er ulike typer. De kan være snille, hjelpsomme, kloke, onde, late eller dumme. Det er alltid en moral der den gode seirer over den onde som får sin fortjente straff.