Hoved-
tendenser

To 
hovedlinjer

De første reformene

Reformer (1907-1938)

Språknemnd

Språkrådet

Ivar Aasen

Knud Knudsen

Aasen og Knudsen

Dagens språkråd

Ord-
forklaringer

To hovedlinjer i norsk språkutvikling 

Det gjorde han med øye både for den nasjonale og den sosiale siden av saken. 22-åringen skrev at det alltid hadde «smertet ham bittert at høre vort Almuesprog krænkes og belees», og han ville reise opp igjen det gamle målet som bøndene trofast hadde tatt vare på gjennom unionstiden med Danmark. 

I 1848 gav han ut «Det norske Folkesprogs Gramatikk», og i 1850 «Ordbog over det norske Folkesprog», som han selv så på som sitt hovedverk. 

De to bøkene var basert på ord og talemåter han samlet inn på sine reiser rundt i landet. I systematiseringen brukte han norrønt som rettesnor. 

Munch var svært fornøyd med Aasens gramatikk, som han kalte «et Nationalverk, af hvilket det hele Folk kan være stolt». 

Aasens reiserute

Kartet viser reiseruten til Ivar Aasen 1842-46. Han studerte og samlet inn språkmateriale fra dialektene i området.
I september 1847 gikk han fra Trondheim gjennom Østerdalen til hovedstaden. Der ble han fastboende.

Knud Knudsen (1812-95) ønsket gradvis fornorsking, og mente at Aasen gikk for fort fram. Den nye rettskrivingen skulle være mest mulig ortofon og bygd på talemålet til den «dannede Klasse» (embetsverkets og borgerskapets normaliserte talespråk) og ikke på «Allmuens Sprog». 

Språksaken var ifølge Knudsen et pedagogisk problem, pga. spriket mellom talemålet og det danske skriftspråket. Knudsen sluttet seg derfor tidlig til ortofonien (Rasmus Rask). Hver bokstav burde gjengi bare en språklyd, og hver språklyd bare med en bokstav. Knudsen la frem sitt språkprogram allerede i sin første språkartikkel (1845):  «Om Lydene, Lydtegnene og Rettskrivingen i det norske Sprog».

I 1860-årene mente flere at fornorskingen hadde gått for langt. Aktive inngrep i skriftspråket var fortsatt nytt, empirien og støtten fra forskningshold var liten. Bjørnstjerne Bjørnson som lenge hadde brukt «ravnorske» ord, særlig i bondefortellingene sine, hadde fjernet de mest ekstreme norske formene da bøkene kom ut på nytt. Han var i sine siste år forkjemper for dansk skriftspråk.