| Hjem til forsiden
Hoved-
|
Hovedtendenser i nyere norsk språkhistorieI 1830-årene begynte en for alvor å diskutere språkforholdene i Norge. Unionen med Danmark var historie, og den norske nasjonalromantikken var blitt et nytt samlingspunkt. Det gamle norske skriftspråket hadde gått under i unionstiden, og vi hadde fått dansk skriftspråk. Det oppstod et misforhold mellom skriftspråket og talemålet i Norge, og det ble en nasjonal oppgave å skaffe landet vårt et eget skriftspråk. Det ble tenkt ut to løsninger.
Wergeland stod for den ene, fornorsking, mens
P.A. Munch ønsket et skriftspråk bygd på en
norsk dialekt.
|
 ”Dersom jeg skal si min personlige mening, saa er den norske maalreisning berettiget. Det sprog vi taler og skriver er jo dansk. Det gaar ikke an at nægte det. Det blev jo indført av danske embedsmænd. Disse herrer burde jo selv ha lært norsk. Men istedet begynte deres undergivne at tale dansk som de, fordi man trodde dansken var saa meget finere. Dette gjorde meget til at svække den norske nationalitetsfølelse, og det er saa rimelig at den nationale vækkelse vil gjøre ende paa den tanke, at dansk er saa meget finere end norsk.” Kong HAAKON til Norsk Barneblad i 1933. |
 |
 |