| Hjem
til forsiden Ord- |
DialektVariant av et nasjonalspråk som tales av innbyggerne innenfor et mindre område i språksamfunnet. En dialekt kalles også et målføre som, som på geografisk grunnlag enten er et bygdemål eller et bymål. Dialekter er i stadig forandring ved at enkelte målmerker skiftes ut med nye. En dialekt vil derfor ikke lyde likt hos de eldre og de yngre brukerne. Dialektene påvirkes også av standardspråket gjennom massemedia, litteratur og annen kommunikasjon. Spesielt trekk fra de større byenes målform spres ofte til dialektene omkring og gir dem et felles preg. Aschehougs og
Gyldendals STORE NORSKE leksikon
|
|||
| Nynorsk En offisiell betegnelse på den ene av Norges to målformer av norsk, tidligere kalt landsmål. Nynorsk er formelt likestilt med bokmål (lov om målbruk i offentlig tjeneste av 1980). I språkhistorisk sammenheng snakker en gjerne om norrønt språk (år 700 – 1350) mellomnorsk (ca. 1350 - 1525) og nynorsk som det norske språket etter år 1525. Nynorsk blir likevel betraktet som et resultat av Ivar Aasens studier av det norske landsmålet, også kalt ”det norske folkesprog”. Aschehoug og
Gyldendals STORE NORSKE leksikon |
|||
| Ortofoni Morsmålslærer Knudsen så at elevene gjorde mange stavefeil som kunne føres tilbake til det dårlige samsvar mellom tale og skrift. Han hadde en utpreget sans for det praktiske, og mente rettskrivningen (som jo bygde på dansk tale den gang) burde forandres så den svarte bedre til norsk tale. Han sluttet seg derfor tidlig til ortofonien, dvs. den synsmåten som den danske språkmannen Rasmus Rask hadde gått inn for: Hver bokstav burde gjengi bare én språklyd, og hver språklyd gjengis med bare én bokstav. Denne læren ligger bak Knudsens første språkartikkel (1845): ”Om lydene, Lydtegnene og Rettskrivningen i det norske Sprog”. Denne tittelen rommer det som blir kjernen i Knudsens språkarbeid fra først til sist, og som han uttrykker slik i sine Livsminner: ”... bør det norske bokmål bygges på den norske tale, norske ord skrives som norsk tale lyder”. Ortofoni anvendt på norsk måtte føre til et annerledes skriftspråk enn det danske, fordi talen var annerledes. Spørsmålet ble: Hvilken norsk tale skulle legges til grunn? Etter bare to linjer i artikkelen møter vi uttrykket ”de Dannedes Tale”. Knudsen mente med det ”den almindeligste Udtale af Ordene i de Dannedes Mund”. Dette er et sentralt begrep i Knudsens ideologi. Knudsen var seinere i livet stolt av at han alt i denne artikkelen fra 1845 hadde lagt fram sitt språkprogram, altså tidligere enn Aasen kom med sitt!
|
