| Hjem til
forsiden De første reformene |
De første reformene
- «Måltrollene rykker ind i Christiania», en karikaturtegning av Olaf Guldbrandsen fra 1899. Trollene er (fra venstre) Arne Garborg, Per Sivle og Ivar Aasen.
Den første norske rettskrivingsreformen, vedtatt i 1862, var ikke basert på nasjonale, men på ortofone hensyn. Den kalles Knudsen rettskrivinga. Departementet tok da til følge fire av Knudsens fem ortofoniforslag og avskaffet; 1)stum e, 2)fordoblingen av e, i og u for å vise stavelsens lengde, 3)c, ch og q som tegn for k, 4)ph som tegn for f.
Etter forenklingsprinsippet ble det gjort en del små endringer i reglene i årene som fulgte.
I 1877 tillot departementet f.eks. at de skolene som ønsket det, kunne gå over til å bruke små bokstaver i substantiver. Bruken var allerede utbredt og ønsket av de fleste, og i 1885 ble dette regelen.
Fra 1893 fikk elevene skrive alle de særnorske formene i Nordahl Rolfsens «Læsebog for Folkeskolen», som kom ut året før.
Molkte Moe, som var faglig og språklig konsulent for boka, så til at hjemlige ord og vendinger avløste de urnorske der det lot seg gjøre. Skoleelevene tok i bruk flere former fra boken enn ønsket, og «Rolfsen-feilene»s epoke var innledet.
| 12. mai 1885 vedtok stortinget å likestille «det norske Folkesprog» med det «almindelige Skrift- og Bogspråk». Det danske skriftspråkets monopolstilling var brutt. Landsmålsnormen, fastsatt i "Norsk gramatikk" (1864), ble praktisert med store avvik frem til 1901. Da fikk vi Hægstad normalen med fonologiske og grafiske endringer. |  Bøkene "Landsmaalet i Norge" og "Norsk Gramatik" var to av de første bøkene til Ivar Aasen. Her ser du reproduksjoner av fremsiden. |
 |
|