| Hjem
til forsiden Reformer (1907-1938) |
Språkreformer 1907-1938
I dette århundret har vi hatt fem store reformer for riksmål/ bokmål (kalt bokmål fra 1929). Disse kom i 1907, 1917, 1938, 1959, og 1981. I tillegg til disse store reformene ble det til stadighet gjort mindre endringer og justeringer.
1907 reformen satte blant annet i system flere tidligere forandringer. Reformen skulle rydde opp i den relativt store valgfriheten og fremheve de norske formene på bekostning av de danske. Eksempel er hardere konsonanter, dobbel konsonanter i utlyd, og bøyingsformer som var mer norske enn danske.
Reformen slo fort igjennom. Alt i 1910 hadde f.eks. nesten hele den norske pressen tatt de nye formene i bruk. Valgfriheten var fortsatt stor, og senere reformer skulle følge den samme fornorskingslinjen.
1917-reformen var den første store rettskrivingsendringen. Hensikten var å lette sammensmeltingen mellom de to målformene, som begge ble regulert i 1917. De norske formene ble foretrukket fremfor de danske, der en mente det passet, og noe av valgfriheten fra 1893 og 1907 ble tatt bort. Uklare normer for bruken av de valgfrie formene, gjorde sitt til at denne reformen ikke normerte de to skriftspråkene, men skapte fire.
I løpet av 1930-årene ble det stadig klarere at situasjonen med to målformer ville skape store problemer. Målstrid hadde en allerede opplevd, og noe måtte gjøres. Bokmålet og nynorsken (kalt det fra 1929) skulle tilnærmes hverandre i større grad. Nå skulle noen av de valgfrie formene gjøres obligatoriske. |
 |
Med 1938-reformen fikk de harde (norske) konsonantene høyere status. Flere hunkjønnsformer på -a ble innført, diftonger kom til heder og verdighet i bokmålet, mens tillatte monoftonger (eks. drøm) fra forrige reform gikk ut igjen i nynorsk (draum).
Tilnærming til de to målformene og nedskjæring av de valgfrie formene var to nærmest uforenlige mål. Rettskrivingsendringer som ikke grep inn i uttalen, gikk generelt lettere igjennom enn endringer i uttale og bøyingsverk.
Mandatet til rettskrivingskomiteene var problematisk. En ønsket å ta vare på særtrekkene i både nynorsk og bokmål, samtidig som en forsøkte å skape tilnærming. I praksis var valgfriheten likevel vel så stor etter 1938.
Språkdebatten var i stor grad en verbal strid, som først ved opprettelsen av Norsk språkråd i 1972 ble noe roligere.
 |
 |