| Hjem til forsiden
Språknemnd |
 |
Etter inspirasjon fra Frankrike, Sverige, Finland og Danmark , oppstod behovet for et rådgivnings- og normeringsdyktig språkorgan også her i landet. En ønsket et råd som kunne arbeide uavhengig av departementet. |
Flere av riksmålsforbundets forslag fra 40-årene var tatt hensyn til da Norsk språknemnd ble opprettet i desember 1951. Språknemnden møttes første gang i april året etter med 30 medlemmer, 15 fra hver av målformene.
Det var vanskelig å få gruppen til å fungere p.g.a. sammensettingen og fiendskap innad.
I formålsparagrafen
het det:
«Norsk språknemnd er eit rådgjevande organ. På
grunnlag av vitskapleg gransking skal ho gje
styresmaktene og ålmenta råd og rettleiing i
språkspørsmål og i dette arbeidet fremja tilnærming
mellom dei to skriftmåla på norsk folkemåls
grunn».
Riksmålsforbundet godtok ikke paragrafen. Det nektet å la seg representere ved Norsk språknemnd og forble utenfor.
Språknemndas første oppdrag for departementet var å utarbeide en læreboknormal for hver av de to målformene. Tanken om en egen strammere norm for lærebøker var ikke ny. Første gang det ble stilt opp en slik normal, var etter rettskrivingsreformen av 1907.
Etter 5 års arbeid og mye motstand, særlig fra konservative krefter, ble Framlegg til lærebok-normal 1957 lagt frem for departementet i juni, og trådte etter en ny debatt i kraft 1. august 1959.
Læreboknormalen justerte 1938-reformen. Den satte et skarpere skille mellom de formene elevene kunne skrive, og de formene som skulle brukes i lærebøker. Tallet på likestilte former ble innskrenket, antall sideformer økte. Tilnærmingsformer ble likestilt med hovedformene, og bokmålets tilnærming mot nynorsk fortsatte. Diftongene ble i enda større grad trukket fram. I nynorsk kom monoftongene fra 1917-reformen inn igjen, men nå bare som klammeformer. I lærebøkene skulle diftongformen brukes.
1950-årene var preget av heftig
språkdebatt. 
1938-reformen og ikke minst Språknemndas formålsparagraf om «tilnærming mellom dei to skriftmåla» falt mange tungt for brystet.
Aksjoner mot samnorsk ble satt i gang av Riksmålsforbundet (opprettet 1907).
Så stor strid ble det at Arbeiderpartiet, som hadde sett det som et viktig demokratisk krav å få til et skriftlig samnorsk, måtte stryke en paragraf om dette i partiprogrammet sitt.
Vogt-kommiteen, sammensatt av språkfolk fra flere leirer, ble satt ned i 1964. De skulle betrakte den vanskelige språksituasjonen på nytt, og forsøke å fremme toleranse mellom de stridende gruppene.
Et av resultatene etter flere års drøftinger ble det nye språkorganet Norsk språkråd, som erstattet Norsk språknemnd fra 1. Februar 1972. Blant Språkrådets medlemmer, skulle det være representanter fra Riksmålsforbundet, Noregs mållag (opprettet 1906) og Landslaget for språklig samling (1959).
 |
 |