Emaljekunsten
i Norge
De første emaljearbeider i Norge kan dateres til 1000-årene.
Det ble gjort funn under utgravinger i Trondheim. Det antas at det ble
utført grubeemaljearbeider i romansk- og ung-gotisk tid.
De første sikre norske
emaljearbeider dateres til første halvdel av 1300-tallet, en
alterkalk, hvor det et er det festet små figurplaketter med blå
transparente emaljebunn. Senere i middelalderen finner vi små emaljedekorerte
partier på alterkalker og patener (oblattallerkener ), disse er hovedsakelig
stedfestet til Vestlandet og sees ofte i forbindelse med de hanseatiske
gullsmeder i Bergen.
På 1500-tallet forlangte laugforeskriftene at gullsmedene skulle
kunne emaljere, fra denne tiden kjenner vi ikke noen sikre arbeider.
Utover på 1600-tallet finnes det noen sikre arbeider, det er
ringer og gullspenner, dette skal være Christiania-arbeider.
Fra slutten av århundret kjennes til et par sølvbegre med
emaljerte kuleføtter, som hevdes å være laget av Trondhjemsmestrene.
Fra 1600 og 1700-tallet er det blitt bevart en serie halskjeder med
låser hvor motivene i emalje er religiøse motiver. De
fleste av disse tingene er stemplet av bergenskunstnere og er fra 1740-årene
og til begynnelsen av 1800-årene. Flere av arbeidene er trolig importerte
, derfor stilles det spørsmål om disse arbeidene, og deres
opprinnelse. På 1700-tallet utførte gullsmeder i Bergen og
Christiania og Trondheim smykker med blomster med opak og transparent
emalje. Jens Kahrs smykker stiller i en særklasse, hans stempel kan
vi også finne på noen emaljerte gullkapsler.
På begynnelsen 1800-tallet ble emaljen kun anvendt i små
detaljer som ramme rundt miniatyrportretter, som bunn for monogrammer o.l.
Enkelte av emaljearbeidene i sepia ( svartbrun farge ) på lys opak
bunn, laget som hovedpryd på smykker, er muligens utført av
norske gullsmeder. Da St. Olavs Orden ble opprettet i 1848, ble de emaljerte
ordenstegn utført hos J. Tostrup verksted, men disse ble kun leilighetsvis
utført på av J.
Tostrup for ellers ble de laget i Stockholm. Det ble ansett som en
nasjonal seier da J. Tostrup mestret emaljeteknikkene og firma ble overlatt
den full produksjon av St, Olavs Orden ca 1883. Etter den tid ble de fleste
medaljer produsert i Norge. Oluf Tostrup, Torolf Prytz, David
Andersen, Johan
Lund og Gustav
Gaudernack skapte den moderne norske emaljekunst på slutten av
1800-tallet.
På begynnelsen av 1900-tallet fikk vi strammere former. Det ble
enklere en dekor, det ble vanlig med speilemalje og blomstergilandere i
kombinasjon.
Fra 1920 - 1945 oppleve det norske gullsmedfaget en fornyelse. Speilemalje
og kraftige farger, samt strenge
komposisjoner ble et særmerke for norsk emaljekunst i denne perioden.
Perioden 1945 - 1965 var formspråket preget av myke, vennlige
former og til tider festlig dekor. Den enkle form ga liten plass for kunstneriske
utskeielser. Hver gjenstand måtte nøye tilpasses den industrielle
produksjonsform, det behøvde ikke ha noen negativ innvirkning
på produktets kunstneriske kvalitet.
Perioden fra 1965 - 1995 ble kobber (billigere) ofte foretrukket framfor
sølv. Emaljekunstnerne har i de senere år begynt å lage
arbeider som nærmer seg billedkunstens område.
Pins
er vel det som vi i dag forbinder med emaljeteknikken.

