Kirken betydde svært mye for menneskene i middelalderen. Ble noen syke eller hvis det var uår eller krig trodde mange at det var gud som sendte sin straff over menneskene. Da var det bare kirken og dens hellige tjenere, prester og biskopper, som kunne hjelpe ved å be gud se i nåde til menneskene.
De eldste kristne menighetene ble ledet av apostlene, som hadde levd på Jesu tid. De første kristne forsamlingene var små. Menighetene ble styrt av prester, og blandt dem var det biskopene som var de øverste. Navnet biskop betyr egentlig "tilsynsmann". I folkevandringstiden hadde flere mektige riker gått til grunne og nye hadde oppstodt. Men kirken stod fast og urokkelig, og den ble etterhvert en ny verdensmakt.
Fra gammeltid var  biskopen i Roma mer ansett enn noen av de andre. I Roma hadde apostelen Peter grunnet den første menigheten. Biskoppen i Roma begynte å kalle seg Pave. Det betydde "far". Paven betraktet seg som en far for hele den kristne kirken. Utover i middelalderen oppstod det flere ganger maktkamp mellom kirken og diverse konglige.

Kirkebygningene var Guds eget hus. Den skulle være vakrere enn noe annen byggning på stedet. Med utrettelig flid ble det arbeidet med å gjøre kirkene så store og praktfulle som overhode mulig. Kirker fra middelalderen regnes i dag som fremragende byggverk.
Prestene forkynte guds ord for menneskene. Gudstjenestene foregikk på latin, et språk som var fulstendig ukjent for de fleste.

Det var i middelalderen at klostrene dukket opp. Klostrene hadde en stor betydning i lokalmiljøet i middelalderen, og aktiviteten i klostrene resulterte blant annet i flere viktige oppfinnelser.
 

Middelalderen hadde også enorm betydning for kirken i Norge