Paven var en av de mektigste herskere i føydaltidens Europa. Han var overhode for den romersk-katolske kirken, som eide enorme landområder. Paven ventet at alle konger skulle adlyde ham, men etter at konger of keisere fikk større makt, prøvde de å trosse kirken.
Pave Gregor 7. (ca 1020-1085) ble valgt til pave i 1073. Han var en effektiv reformist og han bekjempet korrupsjon på høyeste plan i kirken. Han ville også få slutt på at kongen innsatte biskoper av politiske grunner. Pave Gregor kom snart i strid med Henrik 4. (1050-1106) en sterk tysk hersker i Det tysk-romerske riket. I 1076 prøvde Henrik å avsette Gregor som pave. Gregor svarte med å utstøtte Henrik fra kirken. Dette var et enormt skritt. Dermed ble Henrik betraktet som en syndig hersker, som ikke var verdig til å bære keiser kronen.
Henriks undersåtter ba ham om å gjøre bot. Henrik oppsøkte paven Gregor, som lot ham vente i en snøstorm i tre dager. Tilslutt tilga paven ham.
Henrik tok igjen til slutt. I 1084 marsjerte han mot Roma og sendte Gregor i eksil. Så innsatte han en pave han kunne kontrollere. Men Gregors posisjon førte til at paven ble betraktet som Europas moralske leder i de neste århundrene.