I midten av 1340-årene nådde ryktene Vest-Europa om en epidemi som hadde rammet landene i Østen og som utryddet mennesker i hundretusener. Til å begynne med utløste dette først og fremst skadefryd - det var jo hedninger og vantro, kristenhetens fiender, det gikk utover. I oktober 1347 søkte et par genuesiske galeier fulle av døde og døende menn havn i Messina på Sicilia. De ble raskt bortvist, men det viste seg snart at pesten ikke
gjorde forskjell på kristne og vantro.
Etter å ha herjet i Sør-Italia høsten 1347 fulgte den handelsveiene til Marseille, Paris, Sør-Tyskland og Ungarn. Vinteren 1348-1349 falt den tilsynelatende til ro før den igjen brøt ut og spredte seg til Nord-Frankrike, Nederlandene, England og Norden.
I Norden var det atlanterhavshavnen Bergen (1349) som først ble rammet. Hanseatene førte den så til Island, og fra Norge spredte den seg til østersjølandene og tilslutt til Russland som ble rammet i 1351. Polen, som stengte grensene unntatt for jødiske flyktninger, blespart.
 
Svartedauden i Norge
Svartedauden førte til et drastisla folketap, med store følger for landet. Denne vanskelige tiden for Norge påvirket politikk,
økonomil samfunn, kultur og menneskene selv.

Pesten rammet de øvre samfunnslagene hardt, fordi leieinntektene fra jord sviktet. Det var katastrofe for bondesamfunnet også,
men når befolkningspresset ble mindre, fikk de overlevende det lettere. Krisen og de Iangvarige virkningene for
jordbruksnæringen hang nøye sammen med ressursgrunnlaget. Samtidig ble det dårligere klima for dyrking.

Adelen ble hardt rammet fordi så få personer overlevde, det ble vanskelig å hevde seg som stand. Høyadelen giftet seg stadig
oftere inn i de andre nordiske lands adel. Statsmakten var i krise, og samfunnet var i omforming.