Gamlekarane                                                                                                 TIL HOVUDSIDA
Da dei første menneska kom til Norge vart jakt dreve på ein heilt annen måte en den blir drive i dag. Folk budde helst langst  kysten, der det var lett tilgan til sjøen og forholdsvis lett tilgang til fjells. Dei livnerde seg av fiske og ville dyr som hadde tilholdstad i nerheten av boplassane. Dei hadde også ein del husdyr som dei livnerte seg på men, jakt var ein nødvendihet for å eksistere.  

 

Når det gjelder fangs og jakt på hjort vart den drevet på den måten at dei jaga hjorten enten i dyregraver eller dei vart jaga utfor fjellstup. Dette har vi ein indikasjon på når vi studerar hellerisningane langs kysten. I Bremanger komune finnes det fleire hellerisningar som viser at jegerar jager hjortar utfor store fjellskrentar, medan dei andre jegerar står nedunder fjellskrenten med store spyd og knivar for å ta livet av dyra. Denne form for jakt sette store krav til sammarbeid og planlegging  jegarane i mellom. Den sette også krav om at jegerane måtte vere i meget god fysisk form.  

Jaktforma har heldigvis forandra seg opp i gjennom tidene sjølv om den har gått seint. Heilt opp til 1950-åra er det dreve jakt med skyttargraver, der jegarane jagde byttet ned i store graver, for deretter å ta livet av byttet ved å skyte det. Skytevåpenet var enten Munnlader eller Krag. Munnladeren brukte dei fram til mellomkrigtida. Den blir også brukt den dag i dag, i Amerika for sporten si skuld. Då  Kragen tok over vart jakta enklare å drive. Man slapp å lade om for kvart skudd, noko som førte til at jakta kunne drives meir individuelt og man var mindre avhengig av sammarbeid jegarane i mellom. Den vart også meir human, fordi viltet vart avliva fortare.  
I frå mellomkrigstida og heilt opp til vår tid, ( begynnelsen av åttitalet) er det blitt jakt med krag. No har vi gått over på ein større kalibertype med  kraftigare våpen, samtidigt som dei er bitt lettare. 
 

  
 
Sjølv om utstyret til gamlekarane ikke var noko å skryte av, var dei flinke jegerar. Mange jakthistorie fortel om store prestasjonar som ein moderne jeger kan drøyme om. Om alle historiene er like sanne er vel helst tvilsomt. Det er blitt fortald om jegarar som har skutt dyr på 2-300 meters hold, og at dyret falt med ein gang. Her kan det settes tvil til avstandsbedømmelsen ved jegerane. Men jakthistorie treng vi. Både sanne og usanne.  
Det er altid kjekt å ha med gamlekarne på jakt. Der kan man få høyre dei mest utrulige historiene og opplevelsar som dei har hatt opp i gjennom tidene.Jakterfaringar som desse er av uvurderlig verdi. 
 

  

 
Det er sunt at unge og gamle jegerar jaktar i lag, der man kan utveksle erfaringar og meiningar. Dei eldre jegarane har ein positiv innvirknad på dei yngre på den måten at dei yngst kan spørje dei eldre til råds.  
Dei eldre virka også trygge på seg sjølv, dette vil smitte over på dei yngste jegerane, noko som vil føre til ein meir trygghetsfølelse hos dei.  
  

Sjølv om våpenutstyret har forandra  seg,  så held mange på dei  gamle jaktradisjonen. Der det har vert drive jakt i  frå steinaldettid, held tradisjonen seg om drivjakt seg ved like. Der det ikke har vert dreve jakt i frå tidlegare tidet,  er jakta meir organisert individuell, med jaktforme som smygjakt eller postjakt  

I etterkrigtida  har som tidlegare nevnt jaktforma ikkje forandra seg så mykje. Grunnen til dette er at den gamle drivjakta er effektiv og forholdsvis enkel. Den krev sjølvsagt at jegerane er kjent i jaktterenget og at dei kjenner hjorten sine luner og bevegelsr.For å bruke ein jaktmetode som drivjakt er ein avhengig av at ein er forholdsvis mange jegarar, det vi sei ca.7 eller fleire. Når ein benyttar drivjakt foregår det på den måten at nokon driv eller jagar dyra fram  igjennom terenget. Desse dyra blir forhåpentlig vis felt av jegerane som ligg,står eller sit  på post  lenger framme i terenget.  

Smygjakt foregår på ein måte som liknar på drivjakt, men her er ein aleine om å gå frammover i terenget. Med andre ord så smyg man seg inn på dyret. Denne form for jakt krev stor kunskap om dyra, og deira bevegelser.  

Postjakt fungerar slik at ein set på vakt/post og venter på at dyret skall komme forbi. Dette krev også kunskap om kva slags vaner dyret har, som for eksempel kor tid hjorten forlet dyrka mark om morgonen.. Jegeren må då legge seg på post der han veit dyret går når det forlet det dyrka området. 

 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
                                                                                                                                    TIL HOVEDMENY
                                                                                                                                    TIL TOPPEN