Emnet
Eit godt skaft må ha eit godt emne. Men
kva er eit godt emne? Det kjem an på kven ein spør. Knivmakaren
med lite erfaring vil gjerne ha eit emne som har fint mønster, som
ikkje er for hardt slik at det er lett å forme og som ikkje sprekk
etter ei tid. Den meir erfarne vil i tillegg sjå utfordringar
i å bruke kombinasjonar av forskjellige materiale, der ulikheiter
i mønster, struktur og hardheit varierer. Knivbrukaren vil gjerne
ha eit emne som er både vakkert og som står for ein støyt
og treng lite vedlikehald. Det seier seg sjølv at det ikkje er lett
å finne emne med alle desse eigenskapane. Eit
godt emne bør vere fri for borklommar (bork inne i veden) og sprekker.
Det bør ha ein tett og fin struktur Ein bør etter mi meining
bruke norske tresortar, som f.eks bjørk, svartor og selje. Risknutar
og røter frå desse treslaga kan gje svært fine skaft.
Valbjørk er ettertrakta, men finst visst nok ikkje på Vestlandet.
Særleg fint skal runnen rot av klunger (nyperose) vere. Runnen ved
er ved med bølgestruktur, som derved ser tverrstripa ut. Dersom
ein har lyst til å prøve andre tresortar, finst det forhandlarar
som har eit utruleg utval. Men eg prøver etter beste evne å
unngå bruk av tropisk lauvskog, også til knivskaft.
Når ein skal lage kniv i skulen, er det
viktig å ha emne som let seg forme forholdsvis lett. Denne gongen
har eg skaffa emne frå rota til ei bjørk som eg fann i skogen
ikkje langt frå der eg bur. Etter å ha innhenta løyve
frå skogeigaren vart bjørka felt og rota delt opp i emne som
vart smurt med trelim i endane for å unngå sprekking. Emna
er to år gamle, og er godt tørre. Dette er spesielt viktig
dersom ein skal ha holk på skaftet, anten det er metallholk eller
f.eks kvaltann. Er ikkje emnet tørt nok, vil det krympe og det blir
danne seg skjemmande kantar etter ei tid. Holken krympar nemleg ikkje!