Denne dagen var i kirkekalenderen en minnedag for St.Blasius, en biskop og martyr i Sebaste i Armenia. Han flyktet ut i ørkenen under kristenforfølgelsen på 300-tallet. I sju år bodde han som eremitt, og ble kjent for sine helberedenede hender. Han ble henrettet i 316.
Vi finner ofte en bispestav som primstavmerke på denne dagen. I Norge var han lite kjent, og folk flest satte dagnavnet i forbindelse med verbet å blåse. Vi fikk derfor navnet Blåsmesse.
Mye av den folkelige tradisjon som var knyttet til denne dagen, har sammenheng med tolkinga av dagsnavnet.
Var det vind denne dagen ble det et vindfullt år. Sjøfolk måtte ikke nevne dagen ved navn, for da kunne det lett bli storm. Hvis det blåste da, ville det bli vind hele året, het det i Bindal.

I Salten måtte brenne alle sopelimer, ellers kom det til å bli storm gjennom hele året.
Fra Mandal i sør til Sunnfjord i nord het det at sønnavind blåsmessedag, ga håp om et godt fiskeår. De trodde at vinden kunne føre fisken til lands.
Var det austavind eller landvind den dagen, ville skreien komme sent til lands og stå dypt i sjøen. Var det vestavind ville det gjøre at fisken kom tidlig og sto i grunnene. Dette var oppfatningen i Namdal.

Blåsmesse ble også holdt for å være den første vårdagen, og man trodde at vinden hadde innvirkning på livet i naturen.
Folk trodde at det denne dagen ble blåst liv i alle skapninger som lå i dvale, så vind denne dagen varslet også om mye padder, orm og innsekter i kommende sommer.
En vanlig tradisjon var at "kringgjering" var forbudt på Blåsmesse, og da kunne de ikke gjøre noe som gikk rundt.

Wille fra Seljord forteller:

"Huilrok, Slibestein, Mølle og saadant,
maae paa den Dag ikke gaae omkring,
thi derved faae Kreaturene den Sygdom, kaldet Svio,
at de løbe indtil de styrte".