Denne dagen var i katolsk tid en viktig kirkehøytid til minne om St.Gregor, pave Gregor den store (590-604).
Han var den fremste kirkeorganisator i det første kristne årtusen.
I kirketradisjonen ser vi han gjerne framstilt som en figur med bok og fjærpenn, og med ei due på skulderen. Vi finner spor etter kirketradisjonem i både primstavmerke og tradisjon.

På noen primstaver finner vi ei bok som merke, og det er et av helgenattributtene
til Gregor den store, og dagen har mange steder i Europa vært knyttet til skole og undervisning.
I folketradisjonen har det hendt at boka har blitt tolket som åkerteiger.

I norske byer var det skikk å gå gregoriusbrud. Fra 1.-12.mars kunne fattige barn (spesielt piker) kle seg ut som bruder og gå rundt til husene og be om almisser

Noen primstaver har en fugl som merke, og det er rimelig å identifisere den som en due. I folketradisjonen ble fuglen tatt for å være ei kråke, fordi denne fuglen gjerne kommer innover landet på denne tiden og regnes som et vårtegn.
Over hele landet blir kråka tilegnet et hermevers,
her skrevet av Wille fra Seljord:

"Gregors Mes maae de vente mig,
Maremes kommer jeg vist,
kommer jeg ikke førend Saamaarsdag,
da skal jeg komme om det var paa en Stav".

I Nordland ventet folk at tjelden skulle komme nå, den var også et sikkert vårtegn.
Det var også tradisjon at nå var det så lyst ute, at det ikke lenger var nødvendig å tenne lys inne.
Langs hele kysten fra Vest-Agder til Nordland hadde de dette rimet:

"Gregormess tøy(r)
er betre enn (like godt som) ti (7,12,100) lass høy".

Mildvær Gregorsmesse var et godt merke for årets høyavlinger.
I Bindal var tradisjonen at hvis de så sola så lenge at de kunne sale hesten Gregorius riddar, skulle det bli et godt høyår.

Norsk folkekalender av 1848 forteller at sønnavind og takdrypp gregorsdagen varslet om et godt ullår.