Dette var en av de mange kirkehøytidene som er knyttet til jomfru Maria, og er egentlig et minne om at erkeengelen Gabriel forkynte til Maria at hun skulle føde kristus.

Noen primstaver har en krone til merke fordi Maria var himmeldronningen. Andre primstaver har et tre, som var et folkelig vårtegn.
I Sogndal var det tradisjon at man ikke måtte hugge tre av rota denne dagen, noe som sikkert har sammenheng med primstavmerket.

Vårfrumesse var den siste av de viktige merkedagene før sommermål, og vi finner særlig mange merker for vårværet.
Dette har nok sammenheng med at folk hadde mistydet navnet vårfrumesse, og trodde at dette hadde noe med årstiden å gjøre.

"Så lengebekkene surrer før marimesse, så lenge skal de tie etter", het det over hele landet.
"Er det så mye bar mark vårmesse at kua kan ligge på den, skal det bli så mye snø ved korsmess at det går over kuryggen", het det i Kjerringøy.
I Salten ventet de "sein vår og ringt år" hvis skjæra tok til å bære kvist til reiret før vårfrumess.
"Som været er vårfrumess skal det være i sju uker framover", het det i Hamarøy.
I Sør-Trøndelag sa de at om det frøs vårmesse, ble det 25 frostnetter om våren. Så på denne dagen håpet de på mildvær og regn.
På Nesna var klar himmel denne dagen varsel om tørkesommer.

Mange steder levde minnet om at dagen en gang hadde vært helg, og senere halvhelg.
I Alstahaug sa de: "Vårmess fromme,lefsa og gomme".
Der ventet de vårmessria nå.

I Beiarn regnet de vårmesse som den store brennevinsdagen, og nå skulle mannfolkene prøve hvor sterke de var i ryggtak.
Mange steder i Sørnorge sa de at bjørnen gikk ut av hiet på denne tida. Det første huset som bjørnen fikk se røyk fra, hadde ikke noe godt i vente for sommeren. Bjørnen ville oppsøke buskapen deres.
Derfor ville ingen være de første til å gjøre opp ild da.