HISTORIE

Historien om barne og ungdomslitteraturen kan føres langt tilbake. Helt tilbake til da menneskene samlet seg rundt leirbålet i urtiden og fortalte sanne og/eller oppdiktede historier. Fortellekunsten var satt høyt i hevd, og fortellinger om hendelser og menneskegruppers historie ble overlevert i munnlig form fra generasjon til generasjon. I denne sammenheng var ikke barna den eneste lyttergruppen, det var vel så mange voksne, men barna var en del av gruppen og hadde det videre ansvaret for at historien skulle overleve. Hvor mye oppdragerorientert fortellingene var er det vel vanskelig å si, men man kan anta at en del historier fortalte om heltemot, ærlighet, tapperhet, samhold og lignende egenskaper. I tillegg må det være riktig å anta at en del av fortellingene integrerte viktig "hverdagskunnskap". Eventyr hadde videre en sentral rolle innen fortellekunsten med sin verdiformidling innen liv og levnet.

Før skriftspråket kom til og de allmenne lese og skrivekunnskapene ble utbredt (utbredt lese-og skriveferdigheter ca. 1890), var det i muntlig form den meste litteraturen ble formidlet. Blant embetsmenn og andre høytstående klasser var nok lese- og skrivekunsten mer utbredt, men bøker o.l. var mangelvare. Bibelen og katekismer var på denne tiden de mest leste bøkene, men etter som skoleloven førte til "avanserte" ferdigheter på lese- og skrive området utgjorde barna etterhvert et stort publikum for blad-og bokutgivelser. På 1800-tallet kom i tillegg de mange misjonsbladene som også henvendte seg til barn.

Synet på barn og barndom gjorde seg sterkt gjeldende i den barnelitteraturen som var å oppdrive. Barndom er i følge Philippe Aries (1960) en kulturell konstruksjon. Forestillingen om at barndom utgjør et eget livsstadium med krav på særlig tilrettelegging, oppstår i følge ham i Europa en gang i løpet av 15- og 1600-tallet. I Norge fikk fenomenet barndom neppe særlig utbredelse før langt senere, bortsatt fra i demeget smale borgerlige lag som hadde tod og råd til å gi barn særbehandling i hjemmet og i byskoler. Først med utbyggingen av det moderne skolevesenet ble barn synliggjort som en egen gruppe innen befolkningen. En egen barnas verden får konturer i diktning for barn. Det ble viktig å spre litteratur som egnet seg for barn. Når det gjelder synet på barn og barndom generelt, varierte det sterkt på denne tiden. Vi kan peke på tre grunnsyn, men avskygninger fantes selvfølgelig.

Rasjonalistisk syn: I tråd med opplysningstidas ideologi ble det hevdet at barn var vesener som i utgangspunktet hadde alt å lære. De var ubeskrevne blad (tabula rasa) som gjennom voksnes innsikt om fornuft skulle få innprentet lærdom og leveregler, som var nyttige for dem og samfunnet.

Romantisk syn: Dette synet var representert ved Rousseau som hevdet at barn er født som en del av naturen, og at det  som barn hadde sin egen natur som skulle hegnes om og gis fritt spillerom. I nært samspill med naturen kan det da bevare kontakt med skaperverkets iboende visdom og godhet. Barnet ble lovprist for sin uskyld og umiddelbarhet.

Pietistisk syn: Dette synet hevdet at mennesket var kommet til verden besmittet av arvesynden. Barnet var tilbøyelig til å søke det onde. Dermed ble utallige historier i de før omtalte misjonsheftene bygd opp som lærestykker der det ble demonstrert at ulydighet ikke lønnte seg. Guds lange arm innhentet alltid synderen, som så måtte underkastes lov og dom.

Fra 1890 til 1914 får vi det som Sonja Hagemann (norsk kritiker som har satt spor etter seg spesiellt innen barnelitteraturkritikk) kalte den norske "gullalder". Barnemarkedet var oppdaget og mange velrennomerte forfattere, som også skrev for voksne, begynte å skrive for barn. Det kom mange nye barnebøker, så tittelen gullalder er på ingen måte misvisende. Alle de tre grunnsynene hadde sine forfattere. Barna ble skrevet til, skrevet for og skildret gjennom voksnes øyne. Fra 1890-1914 var det lagt mest vekt på den oppdragende rollen litteraturen for barn skulle ha, men vi ser også tendenser til opprør, spesielt mot det pietistiske grunnsynet og misjonsheftene.

Barnelitteraturen kan deles i to grener: den tradisjoneller barnelitteraturen med en sunt og fornuftig grunnsyn skrevet for læring osv. ,og populærlitteraturen. Populærlitteratur som begrep er problematisk, men det er heller det masseproduserte og stereotype enn det populære som blir sett på som "mindreverdig"

Mellomkrigstida fra 1914 til 1945 er først og fremst perioden for fremvokst og utvikling av denne populærlitteraturen, mens den første etterkrigstida 1945 til 1970 er vokstperioden for småbarnsboka.

Rundt 1970 får vi igjen en oppsving for norsk barne-og ungdomlitteratur ved at en ny forfattergenerasjon tilfører barnboka ny vitalitet.

Barnebøkene følger i hovedsak sitt eget spor, men i enkelte perioder går den mer i takt med den generelle litteraturen enn ellers.Detter gjelder først og fremst perioden 1890-1914 og i perioden etter 1970. Karakteristisk for begge disse periodene er at voksenlitteraturens forfattere også er sentrale innen barnelitteraturen. Vi kan se en linje i barnelitteraturens utvikling, fra oppdragelse til estetisk opplevelser, fra oppdragende tekster til litterære tekster.

Barnelitteraturen kan, som voksenlitteraturen, deles inn i ulike sjangrer: episke bøker er den vanligste og største, lyrikk er en mye mindre sjanger (max. 3-4 samlinger pr. år) og dramatikk nærmest ikke-eksisterende (vil ikke bli behandlet her)