Sylting og safting
Bær-desserter
Bakverk 

Litt botanikk
Ordforklaringer
Bærtest
Kilder og linker

Om sidene
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 

Hva er et bær?

Hvem eier bæra?

Bruk av bær før i tida

Hva er et bær?

Felles for alle de fruktene vi kaller bær, er at de er saftige og inneholder frøene til planten de vokser på. I naturen har bær to oppgaver. De er mat for dyr og mennesker, og de skal spre frøene til planten. Ofte skjer det på den måten at pattedyr og fugler spiser bæra, og så sprer de frøene med ekskrementene sine. 

I botanikken er det vi til vanlig kaller bær, egentlig flere ulike frukttyper: Egentlige bær, steinfrukter og falske frukter.

De egentlige bæra er saftige og inneholder mange frø. Eksempler fra naturen er blåbær, tyttebær, blokkebær og tranebær.

Steinfrukter er saftige frukter med ett eller få frø omgitt av et hardt lag. Eksempel: Heggebær

Molter, bringebær, bjørnebær, åkerbær og teiebær er også steinfrukter. I disse bæra er hvert enkelt bær en samling av små steinfrukter. 

Når en frukt er dannet av en annen del av blomsten enn fruktknuten, kaller vi frukten en falsk frukt. Jordbær, nyper og rognebær er eksempler på falske frukter.
 

Det vokser mange sorter ville bær i Norge. Noen av dem er spiselige, andre er giftige. Noen er ikke giftige, men de brukes likevel ikke til mat, fordi de er smakløse eller smaker vondt. Her kommer vi bare til å ta for oss de som er spiselige.

De bæra som plukkes mest, er blåbær, tyttebær, bringebær og molter, og det er de som får mest plass her også. Men vi har også  andre ville bærslag som er gode å spise, men som ikke er så vanlige og lette å finne og plukke. Vi kan nevne markjordbær, blokkebær, åkerbær, teiebær, bjørnebær og tranebær. Her har jeg valgt å bare ta med en kort omtale av åkerbær, fordi de er svært sjeldne her i landet og teiebær, fordi de kanskje ikke er så anvendelige til matlagning. Jeg har heller ikke tatt med ”bær på trær”, som rogn, hegg, hyll og einer. De er absolutt brukbare i matlagning, men tilhører vel neste nivå i bærkurset! 

Hvem eier bæra?

Den store interessen for bær tidlig på 1900-tallet førte til at det ble nye konflikter på dette området. Bær ble for mange grunneiere en viktig ekstrainntekt, og de var derfor ikke alltid så glade for at folk kom og tok for seg på deres egen grunn. Særlig gjaldt dette molter, som vel for de fleste regnes for det mest verdifulle bæret.

Etter hvert som befolkningen i byene og industriområdene vokste, ble det et klarere skille mellom grunneiere på den ene sida og tur- og friluftsfolk på den andre. Det ble nødvendig med en klarere regulering av hva allemannsretten skulle innebære, og i 1957 ble ”Friluftsloven” vedtatt.

Denne loven skiller mellom utmark og innmark. 

All dyrket jord, åker, eng og kulturbeite blir regnet som innmark, og der er det ikke lov å raste, sole seg, overnatte eller lignende. 

Utmark er all udyrket mark, i praksis hoveddelen av vann, myr, skog og fjell i Norge.

Friluftsloven sier ikke noe om retten til å plukke nøtter, bær, blomster, sopp og lignende, men straffeloven sier at slik høsting ikke er ulovlig.

Friluftsloven pålegger alle som ferdes i naturen en plikt til å oppføre seg hensynsfullt og varsomt. Loven er laget for å hindre konflikter mellom tur- og friluftsfolk og grunneiere, og forutsetningen er at begge parter viser forståelse og hensynsfullhet. 

Når vi har det i tankene, er det bare å legge i vei ut i skog og mark, og om høsten er det ofte mengder av bær som bare venter på å bli plukket og brukt. Det hevdes at bare 10 % av dem virkelig blir høstet i våre dager.

 

Bruk av bær før i tida.

Det er likevel ikke helt sikkert hvor stor betydning de ville bæra hadde i kostholdet i riktig gamle dager. Noen undersøkelser tyder på at bær helst ble plukket og spist av barn, og at de ikke ble regnet for riktig mat. ”Bær var ikkje mat, ein blei berre svolten av ho”, sa dei gamle. Det er jo også slik at de fleste bær modnes om høsten, omtrent samtidig med kornet. Derfor hadde ikke de voksne alltid særlig tid til å dra på bærtur, de måtte skjære korn.  De hadde heller ikke så mange muligheter for å ta vare på bæra til vinterbruk. For 100 år siden fantes det svært lite sukker i det norske kostholdet. Sukker var luksus for vanlige folk.

I 1902 ble det stiftet en forening i Norge. Den ble etter hvert kalt Nyttevekstforeningen, og den eksisterer den dag i dag. Til å begynne med arbeidet denne foreningen spesielt for at folk skulle bli flinkere til å plukke og bruke ville bær, og de lyktes veldig godt. I hovedstads-avisene kunne man i 1913 og 1914 lese om at det måtte settes opp ekstratog fordi bærplukkere i tusenvis ville ut av byen! ”Hele familier drar avgaarde med Tiner og Spand, med Rygsekker eller Ransler av Træ paa Ryggen…….Tæpper har de med sig og rikelig med Niste – samt kaffekjedel.” stod det i Morgenbladet i 1914.

Nyttevekstforeningen hadde som målsetting at landet skulle være selvforsynt med bær, og at vi også burde eksportere bær til andre land. Ivrige mennesker dro land og strand rundt og holdt foredrag og kurs om hvordan bær skulle behandles for videre salg. Da folk for alvor skjønte at bær ga inntekter, ble det enorm interesse. Før siste verdenskrig (1940 – 45) eksporterte vi bær for millioner av kroner.

Det er heller ikke bare i våre dager at norske varer har problemer med å konkurrere med de utenlandske når det gjelder pris. På 1930-tallet var det mange som arbeidet med å plukke, tørke og selge blåbær og nyper. Kvaliteten var meget bra, men i pris klarte de ikke å konkurrere med billige bær fra Polen, plukket av straffanger. Nyttevekstforeningen jobbet med å få forhøyet tollen på tørkede blåbær og nyper fra 0,60 kr til 1,00 kr kiloet. I 1937 ble tollen forhøyet til 0,80 kr, men det var ikke nok til at det ble lønnsomt å selge de norske produktene.

 

STARTSIDA