Bringebær

Sylting og safting
Bær-desserter
Bakverk 

Litt botanikk
Ordforklaringer
Bærtest
Kilder og linker

Om sidene
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 

Bringebær som medisin

Bringebær og tradisjoner

Bruk av bringebær i dag

Navn:                                           Latinsk navn:  Familie:  Bringebær Rubus idaeus Rosefamilien Villbringebær er utbredt over hele landet, men er sjeldnere lengst nord og øst i Finnmark. På Hardangervidda vokser bringebærbusken opp til 1330 m o. h. Den er mest vanlig å finne i nokså ulendt mark, gjerne i grunn, steinete jord. Når skog blir ryddet, og sola slipper til, vokser bringebærkrattene ofte fort opp. Der er det godt lys og næringsrik jord p.g.a. nedbrytingen av hogstavfallet. Dette varer i noen år, til mer kraftige busker og ny skog vokser opp.

Den liker seg også spesielt godt i jord etter skogbrann, derfor blir de noen steder i Sverige kalt brandbär eller brinnbär. Bringebærplanten blir ca 1 m høy, og er en såkalt halvbusk. Hver enkelt stamme varer i to år. Det første året er skuddet rett, uten greiner, neste år kommer det greiner, blomster og bær. Så dør det og gir plass til nye skudd. Blomsten er liten med små, opprette, grønnhvite kronblad. Den er spesielt rik på nektar, derfor tiltrekkes bier og humler som sørger for pollineringen. Bladet har 1-3 par småblad. Under er de hvite og hårete.

Spredningen skjer ved fugler, spesielt trost. De er glade i bringebær og sprer frøene med ekskrementene sine.

Men det er ikke bare vi mennesker og trosten som setter pris på de søte og smakfulle bæra. Bringebærbillen legger egg i blomstene, og fra disse egga utvikler bringebærmarken seg. I enkelte år er den virkelig til plage for bringebærplukkere. Men skulle det skje at vi får i oss en mark eller to, så er trøsten at den er helt ufarlig. Den lille marken har jo hele sitt korte liv levd bare av bringebær!

Av og til får man et bringebær som smaker vondt i munnen. Det skyldes at et insekt, som kalles bærtege, har sugd på det.
 

Bruk av bringebær som medisin

Både bær og blad av bringebærbusken er gamle, folkelige legemidler. I flere medisinske skrifter fra 1500-tallet og framover står det om bringebærplantens nytte på dette området. 

Bærene ble sett på som et godt middel mot dårlig hjerte, og det står flere steder at de styrker magen, lindrer brekninger og beskytter mot abort. I tider med pest skulle man titt og ofte lukte på bringebæreddik for å beskytte seg.

I dag inngår tørkede bringebærblader i en rekke urteteer. Bladene inneholder garvestoffer som hjelper mot diaré. Teen kan også brukes som gurglevann ved betennelser i munn og hals, eller til å stelle sår som ikke vil gro. 

Ved hjelp av bringebær og bjørnebær skal det gå an å avgjøre hvilken kategori et fargeblindt menneske tilhører. Hvis en må bruke fingrene for å finne ut om et bringebær er modent, er en grønnblind, og en er rødblind hvis en må klemme på et bjørnebær for å avgjøre om det er modent.

En moderne naturlege som heter Messéqué bruker bringebær som hjelp mot mange forskjellige plager og sykdommer.

I Miriam Wicklunds bøker om kjerringråd finnes det flere råd om bringebær. Te av bringebærblader skal styrke livmoren og lette fødselen. Den kan også lindre svangerskapskvalme.

Hvis en tar de første modne bringebær og gnir på fotvortene, så forsvinner de.

En mann med tykktarmsbetennelse forteller at han holdt plagene i sjakk ved å spise bringebær.

Bringebær og tradisjoner

Bringebær inneholder ikke stoffer som gjør at de holder seg slik som f. eks. molte og tyttebær. Det var derfor ikke lett å oppbevare dem i gamle dager, da folk hadde lite eller ikke noe sukker. De passet ikke til å bli lagt ned i vann eller til å stampes og oppbevart på tredall. Derfor ble de vel for det meste spist ferske.

Enkelte laget likevel kokt, sur saft og surt syltetøy av bæra. Når de kokte lenge, slik at det meste av vannet dampet bort, ble syltetøyet mer holdbart.

Noen laget også vin av bæra. Men folk i Norge laget nok oftere te av bladene enn vin av bæra. Den ble brukt til medisin, og den ble brukt til drikke til maten. 

De som hadde råd til sukker, laget saft og syltetøy som var mer holdbart. Etter hvert som sukker ble mer vanlig rundt århundreskiftet, var det nettopp bringebær som var blant de første bæra som ble saftet og syltet. 

Det var i klostrene i middelalderen at de begynte å dyrke bringebær. Munkene der hadde mye ansvar for folk som var syke, og bringebær var kjent for å kunne hjelpe mot mange plager. Og munkene var glade i det som smakte godt. Derfor ble bringebær dyrket i klosterhagene sammen med andre urter og matplanter.
 

Bruk av bringebær i dag

Bringebær er ett av de bærslag som det plukkes mest av, og det brukes mye til saft, syltetøy og gelé. I våre dager dyrkes bringebær også som et hagebær. Hagebæra er oftest større enn villbringebæra, og p.g.a. sprøyting er det også mindre mark i dem. Men det er ikke tvil om at villbringebæra har både bedre smak og aroma enn hagebæra. Alle som har prøvd å spise solmodne bær rett fra busken, vet hvor vanskelig det er å stoppe, til og med for å få noe i spannet!