Sylting og safting
Bær-desserter
Bakverk 

Litt botanikk
Ordforklaringer
Bærtest
Kilder og linker

Om sidene
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 

Bruk av krekling som medisin

Krekling og tradisjoner

Bruk av krekling i dag

Navn: Latinsk navn:  Familie:  Krekling Émpetrum nigrum Lyngfamilien Krekling er en av våre mest hardføre planter, den vokser overalt, fra lavlandet og opp i høyden til 1700 meter o.h. Planten er flerårig, ganske lav eller nesten krypende. Den er spesialist i å overleve på de tørreste og magreste steder, men lys vil den ha. Hvis det blir for mørkt, vantrives den og blir fortrengt av andre vekster.  Det fins to typer krekling i Norge, vanlig krekling og fjellkrekling. Vanlig

krekling finner vi helst i lavlandet i Sør-Norge, mens fjellkreklingen er vanligst i fjellet og nord i landet. Fjellkrekling har litt større blomster og bær enn vanlig krekling.  Bladene er læraktige og vintergrønne og ligner barnåler. Kantene på bladene er bøyd bakover så langt at de møtes på undersiden, og der bindes de på en måte sammen av tette filthår som fletter seg inn i hverandre. På denne måten dannes et hulrom, og der har planten en vannreserve slik at den kan klare seg på de tørre stedene der den vokser. Det at bladene har så liten overflate og så tykk hud, gjør at vann nesten ikke fordamper bort, denne planten sparer virkelig på vannet!

Vanlig krekling er særbo, det betyr at hann- og hunnblomsten vokser på hver sin plante, mens fjellkreklingen har tokjønnete blomster, den er sambo. 

I august-september er bæra modne, og da er de glinsende og blåsvarte. Bæret er egentlig en steinfrukt, den inneholder mest saft og harde kjerner. Mange dyr og fugler er glade i krekling, f. eks. kråka. Krekling heter kråkbär på svensk, og rundt i Norge har det også forskjellige navn som trolig har sammenheng med at folk mente kråka var glad i dette bæret.

Bruk av krekling som medisin

Opp gjennom tidene har kreklingen vært brukt en del i folkemedisinen. Den var kjent for å hjelpe mot skjørbuk, og den var vanndrivende. Navn som pissbær, pessbær og migbær forteller ganske tydelig om det. Barn skulle ikke spise krekling om kvelden for å unngå sengevæting. 
Enkelte steder mente folk at krekling ikke var bra, de var giftige, og en kunne få hodepine av å spise dem. 

Krekling og tradisjoner

Krekling har vel aldri vært regnet for et svært verdifullt bær, men det har likevel vært brukt til ulike formål. Folk som var ute i skogen om høsten, kunne godt spise krekling mot tørsten, gjerne slik at de lesket seg på saften og spyttet ut resten. Barna kunne ha det moro med å spytte steinene på hverandre, og kanskje også med å tre bæra på lange strå, gjerne vekselvis med røde skrubbær (som ikke ble spist).

Kreklingriset er hardt og seigt, og egnet seg godt til sopelimer og gryteskrubber. 

I vårknipa, når det var lite for igjen til dyra, hendte det at kreklingris ble brukt sammen med annen lyng til å fore dyra med.

Både bær og blad av krekling har vært mye i bruk som fargeplante. Den gir mange forskjellige nyanser, fra svart til rødt. Det var vanlig å farge fiskegarn med krekling. 

Kokte bær ble det laget blekk av.

Når det gjelder krekling i kostholdet, er det særlig ifra Nord- Norge vi hører om det. Der har det vært forholdsvis mye brukt. Fra Troms og Finmark hører vi om en spesiell måte å bruke bæra på. Når fiskerne var ute etter seien på høsten, ble noen sendt av gårde for å plukke krekling. Bæra ble blandet med kokt fiskelever, og alt ble knust til en grøt som ble spist med skei eller lagt på flatbrød. Dette ble regnet for riktig stasmat. 

Noen laget saft av kreklingen, og safta var fin å ha til grøten i stedet for melk. Slik saft hadde god smak og ble oppbevart på tredunker uten sukker.

I både Troms og Finnmark var det skikk å oppbevare krekling i sur melk for vinterbruk. Bær og melk ble spist sammen, kanskje vi kan si at dette er den første norske bæryoghurten. 

Samene blandet krekling med reinmelk og oppbevarte blandingen i reinmager. Denne retten ble spist både kald og frossen. ”Muorjomelke” fikk man ved å ta halvparten krekling og halvparten reinmelk og fylle blandingen i sauemager. Dette var fin vintermat. Reinmelka er svært feit, den ble som fløte på bæra. 

Samene laget også en spesiell rett av krekling  eller blåbær blandet med ei melkehinne som de skummet av når de laget ost av reinmelka. Denne blandinga ble fylt i reinsdyrmager og hengt opp til tørk. Dette var en riktig godsak som samene gjerne serverte gjester.

Bruk av krekling i dag

Krekling var ikke svært mye brukt i Norge før i tida, og er det nok enda mindre nå. Men det er synd, krekling inneholder nesten dobbelt så mye C-vitamin som blåbær, og den er rik på jern.

Vi kan bruke krekling til krydder av vilt, det forsterker den gode viltsmaken.

Fordi bæra har så mye steiner, egner den seg kanskje best til saft der vi siler fra steinene. En kan lage både rå og kokt saft av krekling. Den smaker godt og har en nydelig farge.
 
 

Jeg er IKKE bare et kråkebær!