Molte

Sylting og safting
Bær-desserter
Bakverk 

Litt botanikk
Ordforklaringer
Bærtest
Kilder og linker

Om sidene

Kampen om moltene Bruk av molter som medisin

Molter og  tradisjoner Molter og urenslighet

Bruk av molter i dag

Navn: Latinsk navn:  Familie:  Molte Rubus chamaemorus Rosefamilien Molte finnes i hele landet både i skog og fjelltrakter, og av våre viltvoksende bær, er det ingen som er så populær som molta. Den trives godt på magre myrer, det botanikerne kaller fattigmyr. Særlig nordpå kan en finne store, sammenhengende molteområder.

Blomstene er store og hvite og sitter enkeltvis i toppen av stengelen. De  har 4- 6 ganske brede kronblad. Hann- og hunnplanten sitter på forskjellige  planter, vi sier at molteplanten er særbo. Hannblomstene har mange pollenbærere, og hunnblomstene har mange frøemner. Bladene er store med 5 fliker og de har sagtannet kant. I hunnblomsten utvikles moltebæret, som egentlig er en samling små steinfrukter. Som kart (umodent bær) er de røde og harde, og begerbladene sitter tett rundt dem. Seinere blir de myke, orangegule og meget saftige. Da spriker begerblada utover, og bæret løsner lett når en vil plukke det.

Men det er ikke alltid at ei myr som står hvit av fin molteblomst om våren, blir ei fin plukkemyr om høsten. Det er flere ting som kan gå galt.

Molteplanten er særbo, den har hann- og hunnplanter på forskjellige planter.
En kan da oppleve å komme på ei myr med nesten bare hannblomster. Særlig i Sør-Norge er det stor overvekt av hannplanter. Fordi plantene kan formere seg med utløpere, kan det hende at alle hannplantene man ser på ei lita myr, i virkeligheten stammer fra en enkelt plante.

For det andre blir det bare mye bær hvis pollineringen  av hunnblomstene er vellykket. Molte er avhengig av insekter for å få pollinert de mange små fruktemnene sine. Hvis været er kaldt eller det er for mye sterk vind, hagl eller tungt regn, kan det bli dårlig pollinering. Hunnblomstene visner, og den fine myra som lovet så godt, blir ”svart”.

Molteplanten tåler heller ikke frost, og særlig i fjellet kan hunnblomsten bli ødelagt av sein vårfrost. Det kan også skje at bæra fryser før de blir ordentlig modne.
 

Kampen om moltene

Molta har i lange tider vært sett på som svært verdifull, og særlig for folk i Nord-Norge betyr den ei viktig ekstrainntekt. Det er beregnet at det der  i gode år kan høstes opptil 16 000 tonn molte i året. 

Til tider har det  vært stor konkurranse om å komme først til moltestedene for å plukke. Det førte til mye kartplukking, og til at folk rasket med seg det som var. Særlig ille ble det etter at mange fikk egen bil. Det forekom til og med at folk slo moltemyrene med ljå og puttet alt sammen i sekker. 

Dette førte naturlig nok til stor uvilje mot utenbygds bærplukkere, og det ble mye diskusjon om hva som burde gjøres. De fleste var iallfall enige om at det måtte bli slutt på den ødeleggende kartplukkinga. I 1970 kom ”Lov om forbud mot plukking av moltekart”. Den sier kort og greit i § 1: ” Det er forbudt å plukke molter før bærene er modne. Molter er modne når bæret kan plukkes uten at hamsen følger med.”

I Nordland, Troms og Finnmark gjelder noen flere regler enn det gjør lenger sør. Der kan du ikke plukke molter for å ta med hjem dersom eieren uttrykkelig har forbudt det.

I Finnmark må personer bosatt utenfor fylket ha lensmannens tillatelse for å plukke molte.

Bruk av molter som medisin

For lenge siden visste ikke folk så mye om hva skjørbuk kom av, men erfaringa lærte dem at der det var molter blant skipsprovianten, gikk det gjerne bra. Arabiske skribenter har skrevet om at norske sjøfolk de møtte på Sicilia, førte tønnevis av molter med seg på skipene sine. 

Men skjørbuk var også en utbredt sykdom for folk på landjorda, og fordi folk ikke kjente årsaken til den eller hvorfor noe hjalp , oppstod det myter som gav forklaring. I Troms ble  det  forklart med at det var ei gammel kone med to døtre som førte sykdommen utover i bygdene. De tre kom roende i båt og la til i støa. De hadde med seg soplimer og sopte boss inn mot noen av husa. I disse husa fikk folk skjørbuk. Men hvis kona luktet molter når hun kom i land, ropte hun til døtrene at de nåtte ro videre. Når folk hadde molter, kunne hun ikke utrette noe.

Det ble også anbefalt å spise moltegrøt uten sukker ved blodtap og smittsomme sykdommer, og molter var styrkende for barn i vekst.
 

Molter og tradisjoner

Det er naturlig å tenke at et så fint og velsmakende bær som molta har vært spist fra urgammel tid, men vi vet ikke så mye om det. Den eldste litteraturen der molte er nevnt, er fra 1600- og 1700-tallet.

På 1600-tallet gikk det hele skipslaster med molte til Danmark fra Bergen og andre steder i Norge. Kong Christian IV var så begeistret for molter at han fikk satt i gang forsøk på å dyrke nolte i den botaniske hagen i København. det ble ikke vellykket.

Molter inneholder benzosyre akkurat som tyttebær, og er derfor holdbare, men det ser ikke ut til at det var kjent alle steder. Det var også slik at molta mange ganger ble plukket for tidlig, før den var skikkelig moden. Da blir ikke verken smak eller holdbarhet på langt nær så god som hvis den får modne på planten.

Det var likevel mange som visste at moltene var holdbare. Enkelte oppbevarte moltene på vann slik det ble gjort med tyttebær. Noen blandet litt sukker i moltene, fylte dem på flasker og korket godt igjen. 

Hos samene er det en svært gammel tradisjon å oppbevare molter i reinsdyrmelk. Blandingen ble fylt i reinsdyrmager. Reinsdyrmelka er svært fet, så den ble som fløte på bæra.

Moltegrøt var en gammel måte å oppbevare og bruke molter på. Den ble laget ved å koke
bærene med litt vann til det ble som en grøt. Den ble oppbevart i tønner eller trekar. For at den ikke skulle mugne på toppen , ble det lagt fettlokk over, enten smør eller smeltet  talg. Det stod store tønner av moltegrøt hos kjøpmennene, og det var også vanlig å ha ei moltetønne hjemme til vinterforsyning. 

Molter og urenslighet

Alt dette gjorde at folk ble litt skeptiske til moltegrøten, og det gikk mange historier om molter og urenslighet. 

I 1926 stod det et leserinnlegg om molte i ”Riksmaalsbladet”. Skribenten her har mye å fortelle, f. eks om buksemolte:

"Folk går ut og plukker kart, og når det er blitt mye nok, binder de igjen beina på ei – helst brukt – damebukse og heller moltekarten nedi. Buksa legges så i senga til en sengeliggende person som kan ruge på den både dag og natt. Moltene modnes og selges som "Nydelig, frisk multe."

Han forteller også at han selv nylig hadde kommet over to karer på ei moltemyr. De hadde fylt opp alt de hadde å plukke i, og tok da av seg strømpene og gav seg til å fylle dem. Ingen saft rant gjennom, så strømpene var antakelig tette av skitt og svette. De ble spurt om de skulle spise molta selv, men da var svaret: ”Vi seler’n”.

Alle historiene var vel ikke like troverdige, men noe sant var det i det. Nyttevekstforeningen engasjerte seg sterkt i saken, de drev opplysningsarbeid for å lære folk renslig og riktig behandling av moltene. De ansatte vandrelærere som dro rundt i de beste bærområdene i Finnmark og holdt foredrag og gav råd og hjelp om hvordan molta skulle behandles og oppbevares.
 

Bruk av molter i dag

Som nevnt ovenfor inneholder molter svært mye C-vitaminer, av bær er det bare solbær og nyper som har mer.
Molter er fremdeles i dag regnet som det gjeveste bæret av mange, moltekrem til dessert er festmat. Molter med litt sukker og fløte eller melk er enkelt og nydelig, molter rørte med sukker gir deilig syltetøy og molter i bløtkake er heller ikke hverdagskost. Bæra egner seg kort sagt til det meste som bær og frukt kan brukes til, men jeg har ikke hørt at de har blitt brukt til saft eller gele.

Men kampen om moltebæra kan være ganske hard fremdeles, og det er mange som ikke er så heldige at de har tilgang til en moltemyr. Å kjøpe molter på torget eller i butikken, er kostbart - slik fin mat skal være!