Kirken
Kirken
Kirken betydde svært mye for folk i middelalderen. Ble noen syke, eller hvis det var krig trodde folk at det var Gud som straffet dem. Da var det bare prester og biskoper som kunne hjelpe ved å be Gud se i nåde til menneskene.
Inne i kirkerommet hadde ingen lov til å bære våpen. Alle måtte legge økser, sverd og kniver i våpenhuset. Folk kunne være trygge i kirken. Kirken i Norge hørte til den kristne kirken i Roma. Det var paven som ledet den.
Kirken fikk mye makt i middelalderen. Den var på sitt høyeste på 1200-tallet. Den eide store landområder og bygninger. Kirken fikk gaver av fattig og rik. Folk måtte også betale tiende til kirken. Det betydde at de måtte gi en tidel av alt de tjente til kirken. Paven bestemte over både kirke, folk og fyrster/konger. Hvis noen satte seg imot, fikk de raskt merke det. Den verste straffen en kunne få, var å bli lyst fredløs. Da kunne hvem som helst ta livet av dem.
Også i Norge hadde prestene fått stor makt. Det ble bygget mange kirker. De fleste var i tre. De kaltes stavkirker fordi de ble bygget på en spesiell måte. Etter hvert ble landet delt inn i flere bispedømmer. I hvert bispedømme var det en biskop som var den øverste lederen for prestene. Biskopens kirke ble kalt domkirke. Den største og mest kjente var Nidarosdomen. I Nidaros (i dag heter byen Trondheim) bodde erkebiskopen. Han var den øverste kristne leder av kirken i Norge og han hadde ofte kontakt med paven. Biskopene hadde tjenere som stelte for seg, og levde som stormenn. Hvert bispedømme var delt inn i sokn som hadde hver sin kirke og prest. Presten fikk egen gard som han kunne drive. Mange prester tenkte mer på jordbruk enn på å forkynne.
Hver søndag ringte kirkeklokkene for at folk skulle komme til gudstjeneste eller messe som folk kalte den. Messen begynte med at korguttene sang. Levende lys på alteret lyste opp kirkerommet. Presten hadde åpnet alterskapet slik at alle kunne se bildene av for eksempel Jesusbarnet og Maria Messen varte ikke lenge så folk sto. Kvinnene på den ene siden, mennene på den andre. Syke og gamle fikk sitte på benker langs veggene. Presten leste bønner og sang på latin, men han holdt preken på norsk
I varmestua ved kirken kunne folk som kom til gudstjeneste hvile og snakke med de andre i bygda.
Før et barn ble døpt mente folk at barnet var "urent". Djevelen kunne få makt over barnet og gjøre det noe vondt. Derfor måtte slekt eller venner få barnet til kirken så fort som mulig. De som sørget for dette kaltes faddere. Før barnet kunne bæres inn i kirken måtte presten rense barnet fra onde ånder. Presten strødde noen saltkorn på barnets tunge og bad en bønn. Så gjorde han korsets tegn og leste fra Bibelen. Det samme leses under barnedåp i dag også. Døpefonten stod rett innenfor kirkedøra. Udøpte fikk ikke komme lenger inn i kirken. Barnet ble dyppet tre ganger under vann og etterpå fikk det på seg hvite klær. Hvitt betyr renhet. Etterpå reiste følget hjem og holdt fest.
Helgener - hellige mennesker
Mennesker som har tjent Gud på en særlig god måte mens de levde, kan bli helgener. Det var paven som bestemte hvem som kunne bli helgen. Folk i middelalderen trodde at helgenene sto i direkte kontakt med Gud og Frelseren. Folk begynte å be til helgenene i stedet for til Gud for de mente at det kunne være vanskelig å komme i direkte kontakt med Gud. De mente at helgenen kunne få i forbønn for den som bad. Slik ble det lettere å komme i kontakt med Gud for folk. Den mest kjente helgenen er jomfru Maria, moren til Jesus.
I Norge har vi også helgener. Den fremste er Olav den hellige, eller St.Olav som var kirkens navn på ham. Han falt på Stiklestad i kampen for å kristne landet. Vi feirer olsok 29.juli til minne om St. Olav.Du kan lese mer om ham under emnet Kongen.
Andre norske helgener er: St. Sunniva og St. Hallvard.
Korstogene
På 600-tallet hadde muslimene erobret Jerusalem. På 1000-tallet nektet muslimene de kristne pilegrimene å komme til Jesu grav. De kristne mente de hadde rett til å besøke stedene der Jesus hadde vært. Paven samlet en stor hær for å vinne tilbake Jerusalem. De som ble med, festet et rødt kors på klærne og malte kors på faner og skjold. De som deltok ble kalt korsfarere, og det de var med på, kaltes korstog. Paven belønnet de som var med. De trodde de gjorde en god gjerning. Barn, kvinner og menn la i vei. Spenning, eventyrlyst og belønning drev dem. Reisen ble ikke slik de hadde tenkt seg. Mange døde av sult og sykdom, eller de falt i kamper med muslimene. Til slutt klarte de å erobre Jerusalem. Korstogtiden varte i to hundre år.