Kongen |
|
| Karl
den store
Kongen |
Til startsiden
I tidlig middelalder var det vikingtid i Norge. Folk i Europa var blitt kristne før oss i Norden. På vikingferdene sine plyndret mange vikinger klostre og kirker i utlandet. Der fant de store rikdommer som sølvbegre, gullbegre og skrin pyntet med edelstener. Slik fikk de også kontakt med kristendommen. Flere konger i Norge prøvde å innføre kristendommen uten å lykkes. Vikingene var ikke villige til å oppgi sin gamle gudetro. I 1015 kom Olav Haraldsson hjem fra utlandet. Han hadde to mål: Han ville bli landets eneste konge, og så ville han få folk til å godta kristendommen.Han selv var blitt døpt og begynte straks kampen for Hvitekrist. Han reiste omkring på bygdetingene for å overtale folk til å bli kristne. Langs kysten var det enklest for folk som bodde der kjente til kristendommen fra vikingferdene sine. Lenger inn i landet ble det vanskeligere.
Olav Haraldsson var en dyktig kriger og den ene høvdingen etter den andre måtte godta ham som konge. Samtidig tvang han folk med makt å gå over til kristendommen. Han fikk på denne måten mange fiender og måtte til slutt forlate landet. Danskekongen ble konge i Norge og satte Håkon jarl til å styre for seg. Han druknet på et krigstog til England etter kort tid. Olav fikk høre dette og samlet sammen en hær og drog tilbake til Norge for å få tilbake kongemakten. Men bønder og høvdinger ville ikke at Olav skulle få makten igjen, så de samlet også en hær. De to hærene møttes på Stiklestad i Nord-Trøndelag den 29. juli 1030. Bondehæren var størst og slaget endte med at Olav ble drept. Danskekongen fikk makten igjen. Etter dette slaget ble det dårlige tider i landet. Folk hadde lite mat, det var uår. Mange angret på at de hadde gått imot Olav. De trodde Gud straffet dem. Folk begynte å tenke på Olav som en hellig mann, og det begynte å gå underlige historier om ting som skjedde med Olavs lik. Bonden på Stiklestad hadde tatt vare på liket av Olav. Det ble sagt at en blind mann fikk synet tilbake etter å ha gnidd seg i øynene med blod fra liket. Liket ble begravd i en sandbakke ved Nidaros. Året etter ble det gravd opp, og da var det like friskt. Håret hadde grodd. Det samme hadde neglene og folk mente det hadde skjedd et under. Han ble erklært hellig, og det ble reist et flott kirkebygg i Nidaros til ære for Olav. Liket hans ble lagt i et sølvskrin i den nye kirken. Olav klarte å få nordmennene til å vende om til kristendommen etter sin død. Fra år 1130 var det borgerkrig i Norge i nesten hundre år. Innbyggerne i landet kjempet med hverandre. Alle sønnene til en konge hadde lik rett til kongemakten etter at faren døde. Derfor ble det mye strid om makten. I denne perioden hadde Norge blant andre en konge som het Sverre. Han og birkebeinerne lå i strid med baglerne.
Etter Kong Sverres død ble hans sønnesønn, Håkon Håkonsson, konge i 1217. Da var han 30 år. Han ble kronet med stor prakt. En utsending fra paven kom til landet for å foreta kroningen. Kroningen foregikk i Bjørgvin (Bergen) og pavens utsending ble møtt med en stor flåte med skip langt ute i fjorden. Det ble holdt stor fest som varte i tre dager. Pavens utsending likte seg godt hos nordmennene. På Håkons tid var Norge større enn noen gang. Norgesveldet besto av Grønland, Island, Hjaltland, Hebridene, Orknøyene, Suderøyene og Man. På den tiden var Bjørgvin hovedstad i Norge. |