Livet på bygda
Livet på bygda
I middelalderen var nesten alle bønder. De fleste av dem var leilendinger. Det vil si at mange bønder måtte selge garden sin til storbønder, kongen eller kirken. Grunnen til det tror vi var at etter uår og år med dårlige avlinger måtte bøndene låne av storbonden. Til slutt kunne gjelda bli så stor at de måtte selge garden. De fortsatte å bo der, men de måtte betale landskyld. Det kunne være: smør, fisk, kjøtt eller annet de dyrket på garden.
Bøndene måtte også betale tiende til kirken. Av avlingene sine måtte de altså gi fra seg en tidel. Det er ikke vanskelig å forstå at folk var fattige i middelalderen.
Middelaldergarden hadde mange hus. Hovedhuset ble kalt årestuen. Det var der ildstedet var. Det sto midt på gulvet, og røyken gikk ut gjennom en åpen luke i taket. Huset hadde en dør, men ingen vinduer.
Husbondsfolket og barna sov i stua, mens ungdommene og tjenestefolka sov over fjøset.
Grøt var vanlig kost. Folk spiste også flatbrød, fisk og kjøtt. De drakk vann eller melk til hverdags og øl til fest. Kvinnene hadde ansvaret for at det var nok mat gjennom hele året. De bakte, kinnet smør, saltet, tørket, røykte og slaktet kjøtt og fisk.
Bøndene og tjenestefolkene brukte klær av ull. Når de skulle pynte seg hadde de side skjorter og kapper på seg.
Folk skiftet sjelden klær. De vasket seg heller ikke så mye som vi gjør. I sengene hadde de halm som de byttet ut av og til. I sengene var det både lopper og lus. Dette gjorde at sykdom lett spredde seg. I kampen mot sykdom brukte de forskjellige urter som de dyrket.
På 1100-tallet bodde det omtrent 200 000 mennesker i landet. 200 år etter regner vi med at tallet var fordoblet.
