Eldar Dybvik
Trudvangveien 34 A
3117 Tønsberg
Framtidssenteret
Innledning.
Det var mandag morgen på Framtidssenteret, 7. mai 2010. En ny arbeidsuke blomstret hektisk opp. Pulsen på senteret fulgte årstidene. Nå var det vår.
Klokken var nesten 11 da Mr. Giggs kom inn i resepsjonen, nykjemmet og flybåren fra Brussel.
-Good morning, sa han til de to elevene som betjente mottakelsen, -Where do I find Mrs. Vik and Mr. Bakken?
Mr. Giggs representerte EU-kommisjonen og var en hyppig gjest på Framtidssenteret. EU var svært interessert i å følge opp og vurdere den nye internasjonale samarbeidsmodellen for secondary schools som ble satt igang for to år siden. Denne gangen var han her for å møte språkseksjonen. De skulle oppsummere det språkfaglige utbyttet av vinterens utvekslingsprogram.
-Just a moment. Et varmt smil, gjenkjennende nikk og to kjappe tastetrykk. De to jentene satt med den elektroniske oversikten over hva alle de 240 studentene og personalet drev med i dag. -They are both in the concert hall, there`s a reception for students from our partnerschool in Wales, svarte Susanna. Susanna selv kom fra Alabama i USA, og hadde vært utplassert her i snart fire måneder. Hun skulle hjem til sommeren.
I det samme kom Yngvil, en av lærerne, inn døra. Yngvil hadde vært på Vestlandet i en uke.
-Welcome back, Yngvil. Did you see Thomas during your trip to the West Coast? strålte Susanna. -Yes, he sent lots of kisses for you, svarte Yngvil og lot et slengkyss flyte over disken før hun gikk videre gjennom hallen til arbeidsplassen sin.
Å komme tilbake til Framtidssenteret var for Yngvil nesten som å komme hjem. Det var også tanken. Her skulle enhver bli møtt med respekt, vennlighet og serviceinnstilling, enten man var liten eller stor. Dette var et sted der man ble ønsket velkommen som menneske. Læring og utvikling av menneskelige kvaliteter skulle gjennomsyre virksomheten i hele senteret
For å støtte dette hadde filosofien bak utdanningssenteret tre grunnpilarer:
Både fysisk og mentalt preget disse tre pilarene virksomheten. På sitt beste opplevde Yngvil at bygningen åpnet seg akkurat som en hypertextlenke der delene hang velordnet sammen, slik at kunnskap av ulik og supplerende karakter ble avdekket etterhvert som en trengte inn i det pedagogiske landskapet. Bygget representerte en tankegang der barn og unge fikk tilfredsstilt sin egen kunnskapstørst. Nå var det de unge som jaktet på kunnskap, til forskjell fra et tidligere system der kunnskapen jaktet på dem. Dette var en av de mest markante forskjellene i forhold til tidligere skoletenkning, der repeterende, statiske elementer og ubevisst aksept av tilstivnet tradisjon overskygget dristighet og tørste.
Yngvil syntes hun hadde vært dristig da hun søkte jobb her. Hun hadde praksis i 15 år fra en barneskole, og hun hadde også undervist på ungdomstrinnet. Her hadde hun vært i 4 år, siden skolen ble tatt i bruk i 2006. Skjønt skole og skole. Allting var forandret. De kalte det framtidssenter. Framtidssenteret ga opplæring og organiserte tilbud til barn og unge fra 10 til 16 år. De mindre barna, fra 2 til 9, holdt til på barnesenteret nede ved skogkanten
Kunnskapsjakten.
Etter resepsjonen passerte Yngvil utstillingsrommet for mellomtrinnet. Der var det løpende utstillinger, med stor spennvidde, fra barnearbeider til profesjonelle kunstnere og technoshow. Ofte pågikk det der også framføringer med ulike barnegrupper, eller smågrupper studerte eller forklarte ulike fenomener eller teknikker som var belyst i utstillingen. Stadig oftere valgte kunstnere som stilte ut, å bruke tid på å være fysisk tilstede. Dialogen med barna og med publikum for øvrig hadde ført til både større kunstforståelse og større omsetning.
Utstillingsrommet hadde en glassvegg som kunne åpnes ut mot de store utearealene. Der var det spennende virtuelle rommet, som kunne by på fantastiske opplevelser, særlig på kveldstid. Skolen var heldigvis åpen fra 7 om morgenen til 22 om kvelden.
Så kom det store biblioteket. Det var bygd opp med en mengde arbeidsplasser, spredd ut i en syvstjernet form i tråd med oppbyggingen av den nye læreplanen, og med en betjent skranke i midten. Denne enheten hadde virkelig blitt navet i kunnskapshjulet på senteret, slik det var tenkt fra arkitekten sin side. Biblioteket var kontinuerlig betjent i hele åpningstiden, både av lærere med ulik fagkunnskap, av bibliotekarer og egne netteksperter. En kontinuerlig strøm av vitebegjærlig ungdom fikk her tilgang til all verdens bibliotek, enten de plugget inn sin bærbare maskin, jobbet på et av de mange nøtteknekkerstedene som dagstøtt utfordret kreativitet og tiltakslyst, eller de fordypet seg i de fysiske boksamlingene. På biblioteket fikk studentene ikke bare tilgang til informasjon, men også veiledning. Helt bevisst var det satt kontinuerlig fokus på både søkeverktøy, informasjonsvalg, problemløsning og kildekritikk.
Integritet.
Slik verden hadde utviklet seg de siste femten årene kunne det være en ganske slitsom prosess å sortere, vurdere og sette sammen pålitelig og anvendbar kunnskap. Det var reklame både i programmer, bøker og på nettet. Mer eller mindre skjult påvirkning fra kommersielle krefter forekom overalt. En høy bevissthet og kritisk holdning var helt nødvendig, og skolen hadde blitt stedet for å utvikle den. Senteret var opptatt av konflikten mellom integritet og samarbeid, men med motsatt fokus i forhold til forrige århundre. Når ikke barn var stille, snille og ukritiske, kalte de det tidligere atferdsproblemer og lot barna sitte igjen med hele skylden for et skoletilbud som ikke fungerte. Nå tok personalet barns signaler og behov mye mer på alvor. De var fremdeles opptatt av å veilede i barnas iver etter å mestre verden, men framfor alt la de vekt på å ta vare på barn og unges integritet. Skolen respekterte og støttet dem slik at de kunne ta vare på seg selv i samspill med andre. Det var Yngvil ganske stolt av at de hadde fått til. Ungdommene her tok ikke så mye for god fisk uten videre, enten det kom fra en lærer eller de fant det på nettet. Til gjengjeld måtte de selv ta mye større ansvar for resultat og vurdering av eget arbeid. Og det gjorde de fleste. Men noen lærte visst aldri..
Framtidssenteret hadde også gjort mange grep for å styrke den faglige kvaliteten. Like innenfor biblioteket lå ekspertloungen, der det alltid var livlige diskusjoner og en stadig veksling av skolens egne fagfolk, eksterne eksperter, forskere, forfattere, kunstnere og foreldre. Ekspertloungen var selvsagt også knyttet til nettet, og det foregikk stadige diskusjoner foran de fire skjermene, en på hver vegg. Man kunne hente fram all nødvendig dokumentasjon; nettsider, grafer, tabeller osv. ved bare å peke direkte på skjermen. Tiden med vaklende PowerPoint presentasjoner var forbi. Her kunne man også arrangere videokonferanser og møte fagfolk langt borte. Likevel var det menneskelige møtet viktigst. Fagfolk likte seg her. Det var like mange ansatte med annen bakgrunn som det var lærere på Framtidssenteret. Det hadde både utfordret og styrket lærernes profesjonalitet. Men mest iøynefallende var det at så mange foreldre kom innom. Foreldre med faglig tyngde hadde fått en helt annen status og interesse for utdanningsspørsmål etter at ekspertloungen ble åpnet. Mange flere foreldre enn før hadde nå hjemmekontor. Med det fulgte større fleksibilitet i arbeidssituasjonen og større muligheter til å følge opp egne barn. Samtidig benyttet de mulighetene til å få og gi faglig stimulans på skolen. Det var også spirer til et gryende forskningsmiljø knyttet til senteret. Skolen hadde virkelig blitt et intellektuelt kraftsenter i lokalmiljøet.
Yngvil passerte forelesningsdelen. Mange hadde vært skeptiske til å løfte fram igjen forelesningen, den hørte jo til i forrige århundre, på universitetet. Men den stimulerende tilgangen på gode fagfolk og bevisste valg av tema viste seg å fenge ungdom. Det var helt slutt på de gamle klasserommene i betydning universalrom . Klasserommet og undervisningstimer hadde tidligere vært et udelelig hele og var for mange synonymt med begrepet skole, representert ved resepten: Putt en lærer og 20-30 unger inn i et rom på ca. 60 kvadratmeter - og de lærer. 3 engelsktimer i uka gav etter resepten 50% mer læring enn 2 timer. Etter hvert begynte mange å stille spørsmål ved om dette var den beste organiseringen. En svensk journalist tilbrakte et halvt år i en 7. klasse, og hennes oppsummering var bastant: Kjedsommeligheten dominerer klasseromsopplevelsen. Etter tre uker skrev hun i dagboken sin: I dag føles det så planløst og trist at klokkene nesten stanser…Jeg kjeder meg slik at det klør i hele kroppen. Lett å forstå at alle blir tøysete, kaster ting på gulvet og skriver i hverandres bøker. Har lyst til å sprenge skolen i lufta!
Det var vel i grunnen det de hadde gjort, tenkte Yngvil. Hun syns det var befriende at enhetsskolen var forlatt. Det hadde vært helt nødvendig for realisering av den nye utdanningstanken. Enhetsskolen hadde blitt til en likhetsskole i stedet for en skole som ga like muligheter. I enhetsskolen skulle alle ha flest mulige timer og fag i samme klasse gjennom flest mulig år.
Kontrasten til Framtidssenteret var slående. Klasserommene i tradisjonell forstand var forlatt, men betydningen av den gode fortelling, det spirituelle foredrag og sosialt samvær ble ivaretatt i lytterommene, i stillerommene og i fortellerhulene.
I tillegg ble det nå virkelig tatt tak i personlig utvikling for den enkelte. I 1990-åra ble uttrykket individuell læreplan utviklet for elever som trengte spesialundervisning. For dem ble det satt opp egne mål for innlæringen, fagplanene ble tilpasset når det gjaldt stofftilfang og læringstempo, og det ble tatt hensyn til læringsstilen til den enkelte. Det var ikke lenger bare barn med spesialundervisning som ble sett på som spesielle. Alle var jo unike. Folk lærte på ulik måte.
De anvendte aktivt resultatene av hjerneforskning og teorien om ulike intelligensprofiler. Tidligere hadde to av læringsstilene dominert i skolen, nemlig den lingvistiske, som la vekt på ordene, på lesing og skriving, og den logisk-matematiske, som representerte evnen til å tenke logisk og til å regne. Etterhvert hadde de forstått at noen hadde sin sterke side i evnen til å tenke i musikalske termer, visuelt, gjennom kroppslige uttrykk og ikke minst gjennom bedre å forstå seg selv og hvordan man fungerte i samspill med andre. Selvsagt var dette riktig. Det hadde riktignok gått nær 270 år før grunnskolen hadde tatt konsekvensen av at det gikk an å lære på flere måter enn den opprinnelig valgte. Ulikhet ble grunnlag for menneskelig samkvem. Det hadde vært et forferdelig politisk rabalder da enhetsskolebobla sprakk. Likedan i fagforeningene. Men Yngvil kjente nesten ingen som ville tilbake. Kanskje var det først nå enhetsskolens opprinnelige hensikt virkelig hadde blitt realisert, tenkte hun.
Innerst inne lå Webmasteren som de kalte den elektroniske sentralen. Her ble hele infrastrukturen styrt og utviklet. Yngvil hadde ikke mye greie på hva som foregikk der inne. Teknikere var og ble en egen rase. Men de var til å snakke med og greie å forholde seg til. Webmasteren bare måtte fungere, og det gjorde den som regel. Skolen hadde vært svært bevisst på at teknologisk skulle mest mulig av utstyr, infrastruktur og programvare være standardisert på et høyt nivå. Likevel var skolen først og fremst preget av trivsel og mennesker. Både i resepsjonen, i hallen og i de ulike avdelingene var det småbord, kaffe, te og mineralvann, bakeri, frukt og salater, og en konstant summing og aktivitet. Folk i alle aldre. Hver uke hadde Framtidssenteret eget eldreshow og forelesninger med foreldre. Yngvil tenkte tilbake på den tiden da korridorer var lange og tomme, unntatt når man skulle gå inn og ut av klasserom. Hun grøsset litt.
Framtidssenteret videreførte aktivitetspedagogikken og trivselsperspektivet fra barnesenteret nede ved skogkanten. Der fikk barna utfolde seg akkurat som i barnehagen helt opp til 10-års alderen, uten den tidligere tydelige markeringen av skolestart. Tidligere snakket man mye om innskoling. Innskoling var for Yngvil det samme som trening til passivitet og stillesitting.
Nå var det mest spørsmål om læring. Når det gjaldt IT, hadde de valgt å holde en relativt lav profil i barnesenteret, bortsett fra i lese- og skriveopplæringen, der det meste foregikk digitalt. Hovedvekten lå på fysisk aktivitet, naturopplevelser og grunnleggende ferdigheter i språk- og redskapsfag. Andre kommuner hadde valgt en mer aktiv IT-profil også på barnesentrene. Dette var et av stridsspørsmålene i tiden. Det Yngvil så veldig klart, var imidlertid at når barna kom over til Framtidssenteret, var de sugne på en mer personlig og teoretisk tilnærming til læring, støttet av de teknologiske mulighetene .
Det første skolen gjorde, var å gjennomføre tester på kunnskapsnivået i IKT-ferdigheter. De hadde utviklet en test som omfattet innsikt og forståelse i hver av de tre elementene
Deretter kjørte de skreddersydde individuelle kurs som førte fram til et sertifikat som alle måtte ha. De hadde inngått en avtale med Datakortet og utviklet framtidssenterets kompetansebevis. kompetansebevisethadde vært med på å oppheve skillet mellom skole og omgivelser. Det bestod av åtte moduler og kravene var standardisert i hele Europa og bygde på de samme prinsippene som bedrifter krevde av sine ansatte. Framtidssenteret tilbød samme grunnopplæring for både elever og personale, og alle tok de samme testene. I tillegg var det utviklet ulike profesjonsmoduler for hver av de aktuelle yrkesgruppene på senteret, og hver av grunnmodulene hadde egne ekspertversjoner.
Yngvil storkoste seg. Hun funderte ofte på hva det var som utgjorde forskjellen. I 1990-åra var det en tydelig ubalanse mellom samfunnsutviklingen og tradisjonene i skolen. Den ble borte med den nye læreplanen i 2004.
Det hadde begynt med innføringen av IT i skolen i 1990 årene. De fleste skolene hadde startet den tradisjonelle veien, med mål om to til tre PC`er pr klasserom. Ofte stod imidlertid maskinene ubrukte, eller de ble brukt sporadisk og under full lærerkontroll. Skolen hadde ikke forstått helt. PC betyr jo Personal Computer, tenkte Yngvil. Men ungdommen hadde forstått. Den friheten som ungdom opplevde med PC og nettet lot seg bare ikke forene med skolens gamle systemer. Elevenes opplevelse av IT i skolen var at de nesten ikke fikk lov til noe av det som var gøy, interessant eller lærerikt. Lærerne levde i et gammelt kontrollregime som ble umulig å håndheve. I kjølvannet av dette utviklet det seg også en kamp mellom gutter og jenter om tilgang til maskinene; en kamp som guttene som regel vant. Det ble så mye frustrasjon og misnøye. Den gamle skolen gikk mer eller mindre i stå.
Det gamle systemet forvitret også av andre grunner: Økt vekt på tilpasset opplæring, prosjekt- og temaarbeid i læreplanen av 1997, ressursknappheten i skolen som gjorde at man måtte foreta valg mellom lærebøker og nettressurser, og barn og unge som oppdaget at de kunne forholde seg direkte til læreplanen. Denne siste bevegelsen hadde startet i videregående skole. Noen ungdommer hadde rett og slett begynt å selge nettjenester som gjorde det mulig å oppfylle læreplanens krav uten å kjøpe de dyre lærebøkene og uten å være så avhengig av lærerens undervisningsopplegg. Private skoler fulgte etter. Begrepene individuell læreplan og ansvar for egen læring fikk gjennom dette en helt annen betydning og kvaliteten på læringsresultatene blant de unge steg dramatisk. Mye av arbeidet kunne dessuten gjøres hjemme. Ideen hadde drevet forlagene til fortvilelse og skolen til fornyelse.
Regjeringen hadde da gjort det dristige grepet å la et eget ungdomsforum lage innstilling til utforming av den nye skolen og opplegg for ny læreplan. Det var første gang i historien noe sånt hadde skjedd. Deretter hadde et eget forum sammensatt av fageksperter tatt over, og til slutt hadde et uavhengig pedagogisk topplag ført arbeidet fram til politisk behandling.
Den nye læreplanen bygde på sju såkalte hovedkonsepter:
Med den nye læreplanen hadde skolen utviklet seg fra en annenrangs formidler av faktakunnskap, vurdert i en tradisjonell klasse-lekse-prøveramme uten noen garanti for virkelig forståelse eller engasjement, til et meningsfullt møtested for utvikling av personlige interesser, visjoner og egen framtid, satt inn i en sosial og faglig stimulerende ramme. Kritikken mot å forlate den fagdelte akademiske oppdelingen som skolen alltid hadde lagt til grunn, hadde vært massiv. På den andre siden kunne ingen nekte for at skolen virkelig hadde blitt både allmenndannende og meningsfull, og læringen var mer effektiv. Skolen berørte ungdom.
Språkopplæringen kunne tjene som eksempel. Obligatorisk sidemålsundervisning var borte og erstattet av et måneds utvekslingsopphold for 14-åringer. «Undervisningen» for Yngvil sist uke bestod i å besøke de tjue ungdommene som nå i mai kombinerte sidemålsopplæring med studier av dialekter, natur, kultur, sport og næringsliv i en annen landsdel. Samtidig lærte de nye jevnaldringer å kjenne. Selvsagt hadde Yngvil møtt Thomas, kjæresten til Susanna. Han var fortvilet over å gå glipp av hele den siste måneden med Susanna, som han hadde truffet på nettet. Thomas var dødsforelsket, noe som både utløste en eksplosiv oppblomstring av engelskkunnskaper og følelser. Thomas hadde lært mer engelsk på tre måneder med Susanna enn det han ville lært som tradisjonell elev på tre år. Yngvil tenkte på det ordforrådet Thomas hadde, den raffinerte uttalen - og kroppsspråket, og hun lo høyt for seg selv idet hun passerte senterlederen. Yngvil kunne ikke unnlate å fortelle henne om Thomas. Det var jo akkurat dette vi planla, sa fru Hope, senterlederen. For ti år siden ville Thomas ha vært en sikker taper i engelskopplæringen. Nå var han helt oppslukt av språkets muligheter. Han hadde bruk for det. Og han fikk brukt det. Ikke bare til å svare på spørsmål fra en lærer som var norsk og kunne norsk, men til å møte et menneske fra et helt annet land. All språkopplæring bygde på møteplasser der språket ble brukt, både på nettet, ved fysisk møte, og relatert til aktuelle problemer i dagliglivet. Senteret holdt parallelt en rekke fagkurs, av ulik varighet og vanskegrad. Det meste av opplæringen var organisert som kurs, som seminarer, eller som kollokviegrupper. Det gikk også an å følge kurs på andre læringssentra. Opplæringen var gjennomgående modulbasert, og ble godkjent i form av sertifikater. Den enkelte kunne ta de nødvendige testene når man var klar for det. Dette gjaldt for så ulike områder som Datakortet, førerkort for moped og senere for bil, og for ferdigheter i språk, samfunnsfag og matematikk. Den individuelle læreplanen hadde blitt et svært anvendelig redskap både for å holde rede på hva hver elev hadde lært, hva som var planlagt å lære neste semester og for kontrollpunkt og milepæler underveis i læreprosessen. Resultatet var en mye mer effektiv bruk av tid, større læringsutbytte og mer tid frigitt til sosialt samspill.
Framtidssenteret var med i to nettverk. Det ene var norsk med åtte skoler. Det andre var internasjonalt. I det nye europeiske utdanningsprogrammet ble det nå gitt omfattende støtte til etablering og drift av slike nettverk i og mellom alle europeiske land og til elevutveksling. Senteret hadde partnerskoler i fire europeiske land. I tillegg hadde de fast kontakt med en amerikansk skole og en fra Singapore. Kommunikasjonen foregikk i det daglige over datanettet. Men hvert år var en del av studentene på besøk til disse skolene. Å realisere utvekslingstanken var stimulerende, men slett ikke problemfritt sosialt. Noen lengtet hjem og ikke alle utlendingene likte den norske brunosten.
Men læringsmessig var det et kupp. Noen reiste virkelig langt, til Asia og Amerika. De fleste dro naturlig nok til steder i Europa. Framtidssenteret hadde blant annet utveksling med ungdommer fra Barcelona i Spania. Yngvil husket levende hvordan det var å oppleve tjærebredde norske stavkirker den ene uken for så å klatre opp de 372 trappetrinnene og skue utover Antonio Gaudis vanvittige katedralprosjekt La Sagrada Familia i neste uke. Det gav både oversikt og grobunn for refleksjon. Kirkeprosjektet ble en suksess. Det var ikke vanskelig å snakke om verken kulturforskjeller, arkitektur, religion eller stormannsgalskap etter en slik tur.
Yngvil gikk innom arbeidsplassen sin før hun tok lunsj. Hun fant fram universalkortet sitt og kom direkte inn på sin egen meny. Ved hjelp av dette kortet hadde hun tilgang til alle faglige ressurser som skolen rådde over, samme hvor i verden hun befant seg. Systemet var svært godt organisert. Alle på skolen hadde sitt personlige tilgangskort. Det beste ved det var kanskje at den blytunge elevranselen var borte for godt. Det samme var den tradisjonelle inndelingen av skoledagen med timer og friminutt. Det var fleksitid for alle, både personalet og de unge. Mange arbeidet en del hjemme. Men kravene til oppmøte i fellessamlinger var ufravikelige. Litt gammeldags disiplin skulle det fremdeles være.
Yngvil kjøpte en salat og slo seg ned i kantina. En ting var i hvert fall uforandret; den prikkende sultfølelsen som oppstår i enhver lærermage så fort klokka bikker over 11.