(En hyggelig og smakfullt, men ikke kostbart innrettet stue. En dør til høyre i bakgrunnen fører ut til forstuen; en annen dør til venstre i bakgrunnen fører inn til Helmers arbeidsværelse. Mellem begge disse døre et pianoforte. Midt på veggen til venstre en dør og lenger fremme et vindu. Nær ved vinduet et rundt bord med lenestole og en liten sofa. På sideveggen til høyre, noe tilbake, en dør, og på samme vegg, nærmere mot forgrunnen en stentøysovn med et par lenestole og en gyngestol foran. Mellem ovnen og sidedøren et lite bord. Kobberstikk på veggene. En etagère med porselensgjenstande og andre små kunstsaker; et lite bokskap med bøker i praktbind. Teppe på gulvet; ild i ovnen. Vinterdag.)

(Der ringes ute i forstuen; litt efter hører man at der blir lukket opp. Nora kommer fornøyet nynnende inn i stuen; hun er kledd i yttertøy og bærer en hel del pakker, som hun legger fra seg på bordet til høyre. Hun lar døren til forstuen stå åpen efter seg, og man ser der ute et bybud, der bærer en julegran og en kurv, hvilket han gir til stuepiken, som har lukket opp for dem.)

NORA. Gjem juletreet godt, Helene. Børnene må endelig ikke få se det før i aften, når det er pyntet. (til budet; tar portemonéen frem.) Hvor meget -?

BYBUDET. Femti øre.

NORA. Der er en krone. Nei, behold det hele.

(Budet takker og går. Nora lukker døren. Hun vedblir å le stille fornøyet mens hun tar yttertøyet av.)

NORA. (tar en pose med makroner opp av lommen og spiser et par; derpå går hun forsiktig hen og lytter ved sin manns dør). Jo, han er hjemme. (nynner igjen, idet hun går hen til bordet til høyre.)

HELMER. (inne i sitt værelse). Er det lerkefuglen som kvidrer der ute?

NORA. (i ferd med å åpne noen av pakkene). Ja, det er det.

HELMER. Er det ekornet som romsterer der?

NORA. Ja!

HELMER. Når kom ekornet hjem?

NORA. Nu nettopp. (putter makronposen i lommen og visker seg om munnen). Kom her ut, Torvald, så skal du få se hva jeg har kjøpt.

HELMER. Ikke forstyrr! (litt efter; åpner døren og ser inn, med pennen i hånden.) Kjøpt, sier du? Alt det der? Har nu lille spillefuglen vært ute og satt penge over styr igjen?

NORA. Ja men, Torvald, i år må vi dog virkelig slå oss litt løs. Det er jo den første jul vi ikke behøver å spare.

HELMER. Å, vet du hva, ødsle kan vi ikke.

NORA. Jo, Torvald, litt kan vi nok ødsle nu. Ikke sant? Bare en liten bitte smule. Nu får du jo en stor gasje og kommer til å tjene mange, mange penge.

HELMER. Ja, fra nyttår av; men så går det et helt fjerdingår før gasjen forfaller.

NORA. Pytt; vi kan jo låne så lenge.

HELMER. Nora! (går hen til henne og tar henne spøkende i øret). Er nu lettsindigheten ute og går igjen? Sett nu jeg lånte tusen kroner i dag, og du satte dem over styr i juleuken, og jeg så nyttårsaften fikk en taksten i hodet og lå der.

NORA. (legger hånden på hans arm). Å, fy; tal ikke så stygt.

HELMER. Jo, sett nu at slikt hendte, - hva så?

NORA. Hvis der hendte noe så fælt, så kunne det være ganske det samme enten jeg hadde gjeld eller ikke.

HELMER. Nå, men de folk jeg hadde lånt av?

NORA. De? Hvem bryr seg om dem! Det er jo fremmede.

HELMER. Nora, Nora, du est en kvinne! Nei, men alvorlig, Nora; du vet hva jeg tenker i det stykke. Ingen gjeld! Aldri låne! Det kommer noe ufritt, og altså også noe uskjønt, over det hjem som grunnes på lån og gjeld. Nu har vi to holdt tappert ut like til i dag; og det vil vi også gjøre den korte tid det ennu behøves.

NORA (går hen imot ovnen). Ja, ja, som du vil, Torvald.

HELMER (følger efter). Så, så; nu skal ikke lille sanglerken henge med vingene. Hva? Står ekornet der og surmuler. (tar portemonéen opp.) Nora; hva tror du jeg har her?

NORA (vender seg raskt). Penge!

HELMER. Se der. (rekker henne noen sedler.) Herregud, jeg vet jo nok at der går en hel del til i et hus i juletiden.

NORA (teller). Ti - tyve - tredve - førti. Å takk, takk, Torvald; nu hjelper jeg meg langt.

HELMER. Ja, det må du sannelig gjøre.

NORA. Ja, ja, det skal jeg nok. Men kom her, så skal jeg vise deg alt hva jeg har kjøpt. Og så billig! Se, her er nye klær til Ivar - og så en sabel. Her er en hest og en trompet til Bob. Og her er dukke og dukkeseng til Emmy; det er nu så simpelt; men hun river det jo snart i stykker allikevel. Og her har jeg kjoletøyer og tørklær til pikene; gamle Anne-Marie skulle nu hatt meget mer.

HELMER. Og hva er der i den pakke der?

NORA (skriker). Nei, Torvald, det får du ikke se før i aften!

HELMER. Nå så. Men si meg nu, du lille ødeland, hva har du nu tenkt på til deg selv?

NORA. Å pytt; til meg? Jeg bryr meg slett ikke om noe.

HELMER. Jo visst gjør du så. Si meg nu noe rimelig, som du helst kunne ha lyst til.

NORA. Nei, jeg vet virkelig ikke. Jo hør, Torvald.

HELMER. Nå?

NORA (famler ved hans knapper; uten å se på ham). Hvis du vil gi meg noe, så kunne du jo -; du kunne -

HELMER. Nå, nå; ut med det.

NORA (hurtig). Du kunne gi meg penge, Torvald. Bare så meget som du synes du kan avse; så skal jeg siden en av dagene kjøpe noe for dem.

HELMER. Nei men, Nora -

NORA. Å jo, gjør det, kjære Torvald; jeg ber deg så meget om det. Så skulle jeg henge pengene i et smukt gullpapirs omslag på juletreet. Ville ikke det være morsomt?

HELMER. Hva er det de fugle kalles som alltid setter penge over styr?

NORA. Ja ja, spillefugle; jeg vet det nok. Men la oss gjøre som jeg sier, Torvald; så får jeg tid til å overlegge hva jeg mest har bruk for. Er ikke det meget fornuftig? Hva?

HELMER (smilende). Jo visst er det så; det vil si, hvis du virkelig kunne holde på de penge jeg gir deg, og virkelig kjøpte noe til deg selv for dem. Men så går de til huset og til så mangt og meget unyttig, og så må jeg punge ut igjen.

NORA. Å men, Torvald -

HELMER. Kan ikke nektes, min kjære lille Nora. (legger armen om hennes liv.) Spillefuglen er søt; men den bruker svært mange penge. Det er utrolig hvor kostbart det er for en mann å holde spillefugl.

NORA. Å fy, hvor kan du da si det? Jeg sparer dog virkelig alt hva jeg kan.

HELMER (ler). Ja, det var et sant ord. Alt hva du kan. Men du kan slett ikke.

NORA (nynner og smiler stille fornøyet). Hm, du skulle bare vite hvor mange utgifter vi lerker og ekorne har, Torvald.

HELMER. Du er en besynderlig liten en. Ganske som din far var. Du er om deg på alle kanter for å gjøre utvei til penge; men så snart du har dem, blir de liksom borte mellem hendene på deg; du vet aldri hvor du gjør av dem. Nå, man må ta deg som du er. Det ligger i blodet. Jo, jo, jo, slikt er arvelig, Nora.

NORA. Akk, jeg ville ønske jeg hadde arvet mange av pappas egenskaper.

HELMER. Og jeg ville ikke ønske deg annerledes enn nettopp således som du er, min søte lille sanglerke. Men hør; der faller meg noe inn. Du ser så - så - hva skal jeg kalle det? - så fordektig ut i dag -

NORA. Gjør jeg?

HELMER. Ja visst gjør du det. Se meg stivt i øynene.

NORA (ser på ham). Nå?

HELMER (truer med fingeren). Slikkmunnen skulle vel aldri ha grassert i byen i dag?

NORA. Nei, hvor kan du nu falle på det.

HELMER. Har slikkmunnen virkelig ikke gjort en avstikker inn til konditoren?

NORA. Nei, jeg forsikrer deg, Torvald -

HELMER. Ikke nippet litt syltetøy?

NORA. Nei, aldeles ikke.

HELMER. Ikke en gang gnavet en makron eller to?

NORA. Nei, Torvald, jeg forsikrer deg virkelig -

HELMER. Nå, nå, nå; det er jo naturligvis bare mitt spøk -

NORA (går til bordet til høyre). Jeg kunne da ikke falle på å gjøre deg imot.

HELMER. Nei, jeg vet det jo nok; og du har jo gitt meg ditt ord -. (hen til henne.) Nå, behold du dine små julehemmeligheter for deg selv, min velsignede Nora. De kommer vel for lyset i aften når juletreet er tent, kan jeg tro.

NORA. Har du husket på å be doktor Rank.

HELMER. Nei. Men det behøves jo ikke; det følger jo av seg selv at han spiser med oss. Forresten skal jeg be ham når han kommer her i formiddag. God vin har jeg bestilt. Nora, du kan ikke tro hvor jeg gleder meg til i aften.

NORA. Jeg også. Og hvor børnene vil fryde seg, Torvald!

HELMER. Akk, det er dog herlig å tenke på at man har fått en sikker, betrygget stilling; at man har sitt rundelige utkomme. Ikke sant! det er en stor nydelse å tenke på?

NORA. Å, det er vidunderlig!

HELMER. Kan du huske forrige jul? Hele tre uker i forveien lukket du deg hver aften inne til langt over midnatt for å lage blomster til juletreet og alle de andre herligheter som vi skulle overraskes med. Uh, det var den kjedeligste tid jeg har opplevet.

NORA. Da kjedet jeg meg slett ikke.

HELMER (smilende). Men det falt dog temmelig tarvelig ut, Nora.

NORA. Å, skal du nu drille meg med det igjen. Hva kunne jeg for at katten var kommet inn og hadde revet all ting i stykker?

HELMER. Nei visst kunne du ikke, min stakkars lille Nora. Du hadde den beste vilje til å glede oss alle, og det er hovedsaken. Men det er dog godt at de knepne tider er forbi.

NORA. Ja, det er riktignok vidunderlig.

HELMER. Nu behøver ikke jeg å sitte her alene og kjede meg; og du behøver ikke å plage dine velsignede øyne og dine små skjære fine hender -

NORA (klapper i hendene). Nei, ikke sant, Torvald, det behøves ikke lenger? Å, hvor det er vidunderlig deilig å høre! (tar ham under armen.) Nu skal jeg si deg hvorledes jeg hadde tenkt vi skulle innrette oss, Torvald. Så snart julen er over - (det ringer i forstuen.) Å, der ringer det. (rydder litt opp i stuen.) Her kommer visst noen. Det var da kjedelig.

HELMER. For visitter er jeg ikke hjemme; husk det.

STUEPIKEN (i entrédøren). Frue, her er en fremmed dame -

NORA. Ja, la henne komme inn.

STUEPIKEN (til Helmer). Og så kom doktoren med det samme.

HELMER. Gikk han like inn til meg?

STUEPIKEN. Ja, han gjorde så.

(Helmer går inn i sitt værelse. Piken viser fru Linde, som er i reisetøy, inn i stuen og lukker efter henne.)

FRU LINDE (forsagt og litt nølende). God dag, Nora.

NORA (usikker). God dag -

FRU LINDE. Du kjenner meg nok ikke igjen.

NORA. Nei; jeg vet ikke -; jo, visst, jeg synes nok - (ut brytende.) Hva! Kristine! Er det virkelig deg?

FRU LINDE. Ja, det er meg.

NORA. Kristine! Og jeg som ikke kjente deg igjen! Men hvor kunne jeg også -. (saktere.) Hvor du er blitt forandret, Kristine!

FRU LINDE. Ja, det er jeg visstnok. I ni - ti lange år -

NORA. Er det så lenge siden vi sås? Ja, det er det jo også. Å, de siste åtte år har vært en lykkelig tid, kan du tro. Og nu er du altså kommet her inn til byen? Gjort den lange reise ved vintertid. Det var tappert.

FRU LINDE. Jeg kom nettopp med dampskibet i morges.

NORA. For å more deg i julen, naturligvis. Å, hvor det er deilig! Ja, more oss, det skal vi riktignok. Men ta dog overtøyet av. Du fryser dog vel ikke? (hjelper henne.) Se så; nu setter vi oss hyggelig her ved ovnen. Nei, i lenestolen der! Her i gyngestolen vil jeg sitte. (griper hennes hender.) Ja, nu har du jo ditt gamle ansikt igjen; det var bare i det første øyeblikk -. Litt blekere er du dog blitt, Kristine, - og kanskje litt magrere.

FRU LINDE. Og meget, meget eldre, Nora.

NORA. Ja, kanskje litt eldre, bitte, bitte litt; slett ikke meget. (holder plutselig inne, alvorlig.) Å, men jeg tankeløse menneske, som sitter her og snakker! Søte, velsignede Kristine, kan du tilgi meg!

FRU LINDE. Hva mener du, Nora?

NORA (sakte). Stakkars Kristine, du er jo blitt enke.

FRU LINDE. Ja, for tre år siden.

NORA. Å, jeg visste det nok; jeg leste det jo i avisene. Å, Kristine, du må tro meg, jeg tenkte ofte på å skrive til deg i den tid; men alltid oppsatte jeg det, og alltid kom der noe i veien.

FRU LINDE. Kjære Nora, det forstår jeg så godt.

NORA. Nei, det var stygt av meg, Kristine. Å, du stakkar, hvor meget du visst har gått igjennem. - Og han efterlot deg jo ikke noe å leve av?

FRU LINDE. Nei.

NORA. Og ingen børn?

FRU LINDE. Nei.

NORA. Slett ingen ting altså?

FRU LINDE. Ikke en gang en sorg eller et savn til å tære på.

NORA (ser vantro på henne). Ja men, Kristine, hvor kan det være mulig?

FRU LINDE (smiler tungt og stryker henne over håret). Å, det hender undertiden, Nora.

NORA. Så ganske alene. Hvor det må være forferdelig tungt for deg. Jeg har tre deilige børn. Ja nu kan du ikke få se dem, for de er ute med piken. Men nu må du fortelle meg alt -

FRU LINDE. Nei, nei, nei, fortell heller du.

NORA. Nei, du skal begynne. I dag vil jeg ikke være egenkjærlig. I dag vil jeg tenke bare på dine saker. Men ett må jeg dog si deg. Vet du den store lykke som er hendt oss i disse dage?

FRU LINDE. Nei. Hva er det?

NORA. Tenk, min mann er blitt direktør i Aksjebanken.

FRU LINDE. Din mann? Å hvilket hell -!

NORA. Ja, umåtelig! Å være advokat, det er jo så usikkert å leve av, især når man ikke vil befatte seg med andre forretninger enn de som er fine og smukke. Og det har naturligvis Torvald aldri villet; og det holder jeg da ganske med ham i. Å, du kan tro vi gleder oss! Han skal tiltre i banken allerede til nyttår, og da får han en stor gasje og mange prosenter. Herefter kan vi leve ganske annerledes enn før, - ganske som vi vil. Å, Kristine, hvor jeg føler meg lett og lykkelig! Ja, for det er dog deilig å ha dyktig mange penge og ikke behøve å gjøre seg bekymringer. Ikke sant?

FRU LINDE. Jo, iallfall måtte det være deilig å ha det nødvendige.

NORA. Nei ikke blott det nødvendige, men dyktig, dyktig mange penge!

FRU LINDE (smiler). Nora, Nora, er du ennu ikke blitt fornuftig? I skoledagene var du en stor ødeland.

NORA (ler stille). Ja, det sier Torvald ennu. (truer med fingeren.) Men «Nora, Nora» er ikke så gal som I tenker. - Å, vi har sannelig ikke hatt det så at jeg har kunnet ødsle. Vi har måttet arbeide begge to.

FRU LINDE. Du også?

NORA. Ja, med småting, med håndarbeide, med hekling og med broderi og sånt noe; (henkastende.) og med andre ting også. Du vet vel at Torvald gikk ut av departementet da vi ble gift? Der var ingen utsikt til befordring i hans kontor, og så måtte han jo tjene flere penge enn før. Men i det første år overanstrengte han seg så aldeles forferdelig. Han måtte jo søke alskens bifortjeneste, kan du vel tenke deg, og arbeide både tidlig og sent. Men det tålte han ikke, og så ble han så dødelig syk. Så erklærte lægene det for nødvendig at han kom ned til syden.

FRU LINDE. Ja, I oppholdt jer jo et helt år i Italien?

NORA. Ja visst. Det var ikke lett å komme av sted, kan du tro. Ivar var nettopp født den gang. Men av sted måtte vi naturligvis. Å, det var en vidunderlig reise. Og den frelste Torvalds liv. Men den kostet svært mange penge, Kristine.

FRU LINDE. Det kan jeg nok tenke meg.

NORA. Tolv hundre spesier kostet den. Fire tusen åtte hundre kroner. Det er mange penge du.

FRU LINDE. Ja, men i slike tilfelle er det iallfall en stor lykke at man har dem.

NORA. Ja jeg skal si deg, vi fikk dem nu av pappa.

FRU LINDE. Nå sådan. Det var nettopp på den tid din far døde, tror jeg.

NORA. Ja, Kristine, det var nettopp da. Og tenk deg, jeg kunne ikke reise til ham og pleie ham. Jeg gikk jo her og ventet daglig at lille Ivar skulle komme til verden. Og så hadde jeg jo min stakkars dødssyke Torvald å passe. Min kjære snille pappa! Jeg fikk aldri se ham mer, Kristine. Å, det er det tungeste jeg har opplevet siden jeg ble gift.

FRU LINDE. Jeg vet du holdt meget av ham. Men så reiste I altså til Italien?

NORA. Ja; da hadde vi jo pengene; og lægene skyndte på oss. Så reiste vi en måneds tid efter.

FRU LINDE. Og din mann kom aldeles helbredet tilbake?

NORA. Frisk som en fisk!

FRU LINDE. Men - doktoren?

NORA. Hvorledes?

FRU LINDE. Jeg synes piken sa det var doktoren, den herre som kom på samme tid som jeg.

NORA. Ja, det var doktor Rank; men han kommer ikke i sykebesøk; det er vår nærmeste venn, og han ser her innom minst én gang om dagen. Nei, Torvald har aldri hatt en syk time siden. Og børnene er friske og sunne, og jeg også. (springer opp og klapper i hendene.) Å Gud, å Gud, Kristine, det er dog vidunderlig deilig å leve og være lykkelig! - - Å, men det er dog avskyelig av meg -; jeg taler jo bare om mine egne saker. (setter seg på en skammel tett ved henne og legger armene på hennes kne.) Å, du må ikke være vred på meg! - Si meg, er det virkelig sant at du ikke holdt av din mann? Hvorfor tok du ham da?

FRU LINDE. Min mor levet ennu; og hun var sengeliggende og hjelpeløs. Og så hadde jeg mine to yngre brødre å sørge for. Jeg syntes ikke det var forsvarlig å vise hans tilbud tilbake.

NORA. Nei, nei, det kan du ha rett i. Han var altså rik den gang?

FRU LINDE. Han var ganske velstående, tror jeg. Men det var usikre forretninger, Nora. Da han døde, gikk det hele over styr, og der ble ingenting til overs.

NORA. Og så -?

FRU LINDE. Ja, så måtte jeg slå meg igjennem med en liten handel og en liten skole og hva jeg ellers kunne finne på. De siste tre år har vært som en eneste lang hvileløs arbeidsdag for meg. Nu er den til ende, Nora. Min stakkars mor behøver meg ikke mer, for hun er gått bort. Og guttene heller ikke; de er nu kommet i stillinger og kan sørge for seg selv.

NORA. Hvor du må føle deg lett -

FRU LINDE. Nei, du; bare så usigelig tom. Ingen å leve for mer. (står urolig opp.) Derfor holdt jeg det ikke lenger ut der borte i den lille avkrok. Her må det dog være lettere å finne noe som kan legge beslag på en og oppta ens tanker. Kunne jeg bare være så lykkelig å få en fast post, noe kontorarbeide -

NORA. Å, men, Kristine, det er så forferdelig anstrengende; og du ser allerede så anstrengt ut i forveien. Det ville være meget bedre for deg om du kunne komme til et bad.

FRU LINDE (går henimot vinduet). Jeg har ingen pappa, som kan forære meg reisepenge, Nora.

NORA (reiser seg). Å, vær ikke vred på meg!

FRU LINDE (hen til henne). Kjære Nora, vær ikke du vred på meg. Det er det verste ved en stilling som min at den avsetter så megen bitterhet i sinnet. Man har ingen å arbeide for; og dog nødes man til å være om seg på alle kanter. Leve skal man jo; og så blir man egenkjærlig. Da du fortalte meg om den lykkelige forandring i eders stilling - vil du tro det? - jeg gledet meg ikke så meget på dine vegne, som på mine.

NORA. Hvorledes det? Å, jeg forstår det. Du mener Torvald kunne kanskje gjøre noe for deg.

FRU LINDE. Ja, det tenkte jeg meg.

NORA. Det skal han også, Kristine. Overlat det bare til meg; jeg skal innlede det så fint, så fint, - finne på noe elskverdig som han synes riktig godt om. Å, jeg vil så inderlig gjerne være deg til tjeneste.

FRU LINDE. Hvor det er smukt av deg, Nora, at du er så ivrig for min sak, - dobbelt smukt av deg, som selv kjenner så lite til livets byrder og besvær.

NORA. Jeg -? Jeg kjenner så lite til -?

FRU LINDE (smilende). Nå, Herregud, den smule håndarbeide og sånt noe -. Du er et barn, Nora.

NORA (kaster på nakken og går henover gulvet). Det skulle du ikke si så overlegent.

FRU LINDE. Så?

NORA. Du er liksom de andre. I tror alle sammen at jeg ikke duger til noe riktig alvorlig -

FRU LINDE. Nå, nå -

NORA. - at jeg ikke har prøvet noe i denne vanskelige verden.

FRU LINDE. Kjære Nora, du har jo nyss fortalt meg alle dine gjenvordigheter.

NORA. Pytt, - de småtterier! (sakte.) Jeg har ikke fortalt deg det store.

FRU LINDE. Hvilket store? Hva mener du?

NORA. Du overser meg så ganske, Kristine; men det skulle du ikke gjøre. Du er stolt over at du har arbeidet så tungt og så lenge for din mor.

FRU LINDE. Jeg overser visselig ikke noen. Men det er sant: jeg er både stolt og glad når jeg tenker på at det ble meg forunt å gjøre min mors siste levetid så vidt sorgløs.

NORA. Og du er også stolt når du tenker på hva du har gjort for dine brødre.

FRU LINDE. Det synes jeg jeg har rett til.

NORA. Det synes jeg også. Men nu skal du høre noe, Kristine. Jeg har også noe å være stolt og glad over.

FRU LINDE. Det tviler jeg ikke på. Men hvorledes mener du det?

NORA. Tal sakte. Tenk om Torvald hørte det! Han må ikke for noen pris i verden -; der må ingen få det å vite, Kristine; ingen uten du.

FRU LINDE. Men hva er det dog?

NORA. Kom herhen. (drar henne ned på sofaen ved siden av seg.) Ja du, - jeg har også noe å være stolt og glad over. Det er meg, som har reddet Torvalds liv.

FRU LINDE. Reddet -? Hvorledes reddet?

NORA. Jeg fortalte deg jo om reisen til Italien. Torvald kunne ikke ha overstått det hvis han ikke var kommet der ned -

FRU LINDE. Nå, ja; din far ga jer så de fornødne penge -

NORA (smiler). Ja, det tror både Torvald og alle andre; men -

FRU LINDE. Men -?

NORA. Pappa ga oss ikke en skilling. Det var meg, som skaffet pengene til veie.

FRU LINDE. Du? Hele den store sum?

NORA. Tolv hundre spesier. Fire tusen åtte hundre kroner. Hva sier du til det?

FRU LINDE. Ja men, Nora, hvorledes var det mulig? Hadde du da vunnet i lotteriet?

NORA (med ringeakt). I lotteriet? (blåser.) Hva kunst hadde det da vært?

FRU LINDE. Men hvor fikk du dem da fra?

NORA (nynner og smiler hemmelighetsfullt). Hm; tra la la la!

FRU LINDE. For låne dem kunne du jo ikke.

NORA. Så? Hvorfor ikke det?

FRU LINDE. Nei, en kone kan jo ikke låne uten sin manns samtykke.

NORA (kaster på nakken). Å, når det er en kone som har en smule forretningsdyktighet, - en kone som forstår å bære seg litt klokt ad, så -

FRU LINDE. Men, Nora, jeg begriper aldeles ikke -

NORA. Det behøver du jo heller ikke. Det er jo slett ikke sagt at jeg har lånt pengene. Jeg kan jo ha fått dem på andre måter. (kaster seg tilbake i sofaen.) Jeg kan jo ha fått dem av en eller annen beundrer. Når man ser så vidt tiltrekkende ut som jeg -

FRU LINDE. Du er en galning.

NORA. Nu er du visst umåtelig nysgjerrig, Kristine.

FRU LINDE. Ja hør nu her, kjære Nora, - har du ikke der handlet ubesindig?

NORA (sitter atter oppreist). Er det ubesindig å redde sin manns liv?

FRU LINDE. Jeg synes det er ubesindig at du uten hans vitende -

NORA. Men han måtte jo nettopp ikke vite noe! Herregud, kan du ikke forstå det? Han måtte ikke en gang vite hvor farlig det sto til med ham. Det var til meg lægene kom og sa at hans liv sto i fare; at intet annet kunne redde ham enn et opphold i syden. Tror du ikke jeg først forsøkte å lirke meg frem? Jeg talte til ham om hvor deilig det ville være for meg å få reise til utlandet liksom andre unge koner; jeg både gråt og jeg ba; jeg sa at han værs'god skulle huske på de omstendigheter jeg var i, og at han måtte være snill og føye meg; og så slo jeg på at han gjerne kunne oppta et lån. Men da ble han nesten vred, Kristine. Han sa at jeg var lettsindig, og at det var hans plikt som ektemann ikke å føye meg i nykker og luner - som jeg tror han kalte det. Ja ja, tenkte jeg, reddes må du nu; og så var det jeg gjorde utvei -

FRU LINDE. Og fikk din mann ikke vite av din far at pengene ikke kom fra ham?

NORA. Nei, aldri. Pappa døde nettopp i de samme dage. Jeg hadde tenkt å innvie ham i saken og be ham ikke røbe noe. Men da han lå så syk -. Dessverre, det ble ikke nødvendig.

FRU LINDE. Og har du aldri siden betrodd deg til din mann?

NORA. Nei, for himmelens skyld, hvor kan du tenke det? Han, som er så streng i det stykke! Og dessuten - Torvald med sin mandige selvfølelse, - hvor pinlig og ydmykende ville det ikke være for ham å vite at han skyldte meg noe. Det ville ganske forrykke forholdet imellem oss; vårt skjønne lykkelige hjem ville ikke lenger bli hva det nu er.

FRU LINDE. Vil du aldri si ham det?

NORA (eftertenksom, halvt smilende). Jo - en gang kanskje; - om mange år når jeg ikke lenger er så smukk som nu. Du skal ikke le av det! Jeg mener naturligvis: når Torvald ikke lenger synes så godt om meg som nu; når han ikke lenger finner fornøyelse i at jeg danser for ham og forkler meg og deklamerer. Da kunne det være godt å ha noe i bakhånden - (avbrytende.) Vås, vås, vås! Den tid kommer aldri. - Nå, hva sier du så til min store hemmelighet, Kristine? Duer ikke jeg også til noe? - Du kan forresten tro at den sak har voldt meg mange bekymringer. Det har sannelig ikke vært lett for meg å oppfylle mine forpliktelser til rette tid. Jeg skal si deg, der er i forretningsverdenen noe som kalles kvartalsrenter, og noe som kalles avdrag; og de er alltid så forferdelig vanskelige å skaffe til veie. Så har jeg måttet spare litt hist og her hvor jeg kunne, ser du. Av husholdningspengene kunne jeg jo ikke legge noe videre til side, for Torvald måtte jo leve godt. Børnene kunne jeg jo ikke la gå dårlig kledd; hva jeg fikk til dem, syntes jeg jeg måtte bruke alt sammen. De søte velsignede små!

FRU LINDE. Så gikk det vel altså ut over dine egne fornødenheter, stakkars Nora?

NORA. Ja naturligvis. Jeg var jo også den som var nærmest til det. Hver gang Torvald ga meg penge til nye kjoler og sånt noe, brukte jeg aldri mer enn det halve; kjøpte alltid de simpleste og billigste sorter. En Guds lykke var det at all ting kler meg så godt, så Torvald ikke merket det. Men det falt meg mangen gang tungt, Kristine; for det er dog deilig å gå fint kledd. Ikke sant?

FRU LINDE. Å jo så menn.

NORA. Nå, så har jeg jo også hatt andre inntektskilder. I fjor vinter var jeg så heldig å få en hel del arkskrift. Så lukket jeg meg inne og satt og skrev hver aften til langt ut på natten. Akk, jeg var mangen gang så trett, så trett. Men det var dog uhyre morsomt allikevel, således å sitte og arbeide og fortjene penge. Det var nesten som om jeg var en mann.

FRU LINDE. Men hvor meget har du nu på den vis kunnet avbetale?

NORA. Ja, det kan jeg ikke si så nøye. Sånne forretninger, ser du, er det meget vanskelig å holde rede på. Jeg vet kun at jeg har betalt alt hva jeg har kunnet skrape sammen. Mangen gang har jeg ikke visst min arme råd. (smiler.) Da satt jeg her og forestillet meg at en gammel rik herre var blitt forelsket i meg -

FRU LINDE. Hva! Hvilken herre?

NORA. Å snakk! - at han nu var død, og da man åpnet hans testamente, så sto deri med store bokstaver «Alle mine penge skal den elskverdige fru Nora Helmer ha utbetalt straks kontant».

FRU LINDE. Men kjære Nora, - hva var det for en herre?

NORA. Herregud, kan du ikke forstå det? Den gamle herre var jo slett ikke til; det var bare noe jeg satt her og tenkte opp igjen og opp igjen når jeg ikke visste utvei til å skaffe penge. Men det kan også være det samme; det gamle kjedelige menneske kan bli for meg hvor han er; jeg bryr meg hverken om ham eller hans testamente, for nu er jeg sorgløs. (springer opp.) Å Gud, det er dog deilig å tenke på, Kristine! Sorgløs! Å kunne være sorgløs, ganske sorgløs! å kunne leke og tumle seg med børnene; å kunne ha det smukt og nydelig i huset, all ting således som Torvald setter pris på det! Og tenk, så kommer snart våren med stor blå luft. Så kan vi kanskje få reise litt. Jeg kan kanskje få se havet igjen. Å ja, ja, det er riktignok vidunderlig å leve og være lykkelig!

(Klokken høres i forstuen.)

FRU LINDE (reiser seg). Det ringer; det er kanskje best jeg går.

NORA. Nei, bli du; her kommer visst ingen; det er vel til Torvald -

STUEPIKEN (i forstuedøren). Om forlatelse, frue, - her er en herre som vil tale med advokaten -

NORA. Med bankdirektøren, mener du.

STUEPIKEN. Ja, med bankdirektøren; men jeg visste ikke - siden doktoren er der inne -

NORA. Hvem er den herre?

SAKFØRER KROGSTAD (i forstuedøren). Det er meg, frue.

FRU LINDE (stusser, farer sammen og vender seg mot vinduet).

NORA (et skritt imot ham, spent, med halv stemme). De? Hva er det? Hva vil De tale med min mann om?

KROGSTAD. Banksaker - på en måte. Jeg har en liten post i Aksjebanken, og Deres mann skal jo nu bli vår sjef, hører jeg -

NORA. Det er altså -

KROGSTAD. Bare tørre forretninger, frue; slett ikke noe annet.

NORA. Ja, vil De da være så god å gå inn kontordøren. (hilser likegyldig, idet hun lukker døren til forstuen; derpå går hun hen og ser til ovnen.)

FRU LINDE. Nora, - hvem var den mann?

NORA. Det var en sakfører Krogstad.

FRU LINDE. Det var altså virkelig ham.

NORA. Kjenner du det menneske?

FRU LINDE. Jeg har kjent ham - for en del år siden. Han var en tid sakførerfullmektig henne på vår kant.

NORA. Ja, det var han jo.

FRU LINDE. Hvor han var forandret.

NORA. Han har nok vært meget ulykkelig gift.

FRU LINDE. Nu er han jo enkemann?

NORA. Med mange børn. Se så; nu brenner det. (hun lukker ovnsdøren og flytter gyngestolen litt til side.)

FRU LINDE. Han driver jo mange slags forretninger, sies det?

NORA. Så? Ja det kan gjerne være; jeg vet slett ikke -. Men la oss ikke tenke på forretninger; det er så kjedelig.

(Doktor Rank kommer fra Helmers værelse.)

DOKTOR RANK (ennu i døren). Nei nei, du; jeg vil ikke forstyrre; jeg vil heller gå litt inn til din hustru. (lukker døren og bemerker fru Linde.) Å om forlatelse; jeg forstyrrer nok her også.

NORA. Nei, på ingen måte. (forestiller.) Doktor Rank. Fru Linde.

RANK. Nå så. Et navn, som ofte høres her i huset. Jeg tror jeg gikk fruen forbi på trappen da jeg kom.

FRU LINDE. Ja; jeg stiger meget langsomt, jeg kan ikke godt tåle det.

RANK. Aha, en liten smule bedervet innvendig?

FRU LINDE. Egentlig mer overanstrengt.

RANK. Ikke annet? Så er De vel kommet til byen for å hvile Dem ut i alle gjestebudene?

FRU LINDE. Jeg er kommet hit for å søke arbeide.

RANK. Skal det være noe probat middel imot overanstrengelse?

FRU LINDE. Man må leve, herr doktor.

RANK. Ja, det er jo en alminnelig mening at det skal være sa nødvendig.

NORA. Å vet De hva, doktor Rank, - De vil så menn også gjerne leve.

RANK. Ja så menn vil jeg så. Så elendig jeg enn er, vil jeg dog gjerne bli ved å pines i det lengste. Alle mine pasienter har det på samme vis. Og således er det med de moralsk angrepne også. Det er nu nettopp i dette øyeblikk et slikt moralsk hospitalslem inne hos Helmer -

FRU LINDE (dempet). Ah!

NORA. Hvem mener De?

RANK. Å, det er en sakfører Krogstad, et menneske som De ikke kjenner noe til. Han er bedervet i karakterrøttene, frue. Men selv han begynte å snakke om, som noe høyviktig, at han måtte leve.

NORA. Så? Hva var det han ville tale med Torvald om?

RANK. Jeg vet sannelig ikke; jeg hørte blott det var noe om Aksjebanken.

NORA. Jeg visst ikke at Krog - at denne sakfører Krogstad hadde noe med Aksjebanken å gjøre.

RANK. Jo, han har fått et slags ansettelse der nede. (til fru Linde.) Jeg vet ikke om man også borte på Deres kanter har et slags mennesker som vimser hesblesende omkring for å oppsnuse moralsk råttenskap og så få vedkommende innlagt til observasjon i en eller annen fordelaktig stilling. De sunne må pent finne seg i å stå utenfor.

FRU LINDE. Det er dog vel også de syke som mest trenger til å lukkes inn.

RANK (trekker på skuldrene). Ja, der har vi det. Det er den betraktning som gjør samfunnet til et sykehus.

NORA (i sine egne tanker, brister ut i en halvhøy latter og klapper i hendene).

RANK. Hvorfor ler De av det? Vet De egentlig hva samfunnet er?

NORA. Hva bryr jeg meg om det kjedelige samfunn? Jeg lo av noe ganske annet. - noe uhyre morsomt. - Si meg, doktor Rank, - alle de som er ansatte i Aksjebanken, blir altså nu avhengige av Torvald?

RANK. Er det det De finner så uhyre morsomt?

NORA (smiler og nynner). La meg om det! La meg om det! (spaserer omkring på gulvet.) Ja det er riktignok umåtelig fornøyelig å tenke på at vi - at Torvald har fått så megen innflytelse på mange mennesker. (tar posen opp av lommen.) Doktor Rank, skal det være en liten makron?

RANK. Se, se; makroner. Jeg trodde det var forbudne varer her.

NORA. Ja, men disse er noen som Kristine ga meg.

FRU LINDE. Hva? Jeg -?

NORA. Nå, nå, nå; bli ikke forskrekket. Du kunne jo ikke vite at Torvald hadde forbudt det. Jeg skal si deg han er bange jeg skal få stygge tenner av dem. Men pytt, - for en gangs skyld -! Ikke sant, doktor Rank? Vær så god! (putter ham en makron i munnen.) Og du også, Kristine. Og jeg skal også ha en; bare en liten en - eller høyst to. (spaserer igjen.) Ja nu er jeg riktignok umåtelig lykkelig. Nu er det bare en eneste ting i verden som jeg skulle ha en sånn umåtelig lyst til.

RANK. Nå? Og hva er det?

NORA. Der er noe som jeg hadde en så umåtelig lyst til å si så Torvald hørte på det.

RANK. Og hvorfor kan De så ikke si det?

NORA. Nei, det tør jeg ikke, for det er så stygt.

FRU LINDE. Stygt?

RANK. Ja, da er det ikke rådelig. Men til oss kan De jo nok -. Hva er det De har sånn lyst til å si så Helmer hører på det?

NORA. Jeg har en sånn umåtelig lyst til å si: død og pine.

RANK. Er De gal!

FRU LINDE. Men bevares, Nora -!

RANK. Si det. Der er han.

NORA (gjemmer makronposen). Hyss, hyss, hyss!

(Helmer, med overfrakke på armen og hatt i hånden, kommer fra sitt værelse.)

NORA (imot ham). Nå, kjære Torvald, ble du av med ham?

HELMER. Ja, nu gikk han.

NORA. Må jeg forestille deg -; det er Kristine som er kommet til byen.

HELMER. Kristine -? Om forlatelse, men jeg vet ikke -

NORA. Fru Linde, kjære Torvald; fru Kristine Linde.

HELMER. Ah så. Formodentlig en barndomsvenninne av min hustru?

FRU LINDE. Ja vi har kjent hinannen i tidligere dage.

NORA. Og tenk, nu har hun gjort den lange reise her inn for å få tale med deg.

HELMER. Hva skal det si?

FRU LINDE. Ja ikke egentlig -

NORA. Kristine er nemlig umåtelig flink i kontorarbeide, og så har hun en sånn uhyre lyst til å komme under en dyktig manns ledelse og lære mer enn det hun alt kan -

HELMER. Meget fornuftig, frue.

NORA. Og da hun hørte at du var blitt bankdirektør - der kom telegram om det - så reiste hun så fort hun kunne her inn og -. Ikke sant, Torvald, du kan nok for min skyld gjøre litt for Kristine? Hva?

HELMER. Jo det var slett ikke umulig. Fruen er formodentlig enke?

FRU LINDE. Ja.

HELMER. Og har øvelse i kontorforretninger?

FRU LINDE. Ja så temmelig.

HELMER. Nå, da er det høyst rimelig at jeg kan skaffe Dem en ansettelse -

NORA (klapper i hendene). Ser du; ser du!

HELMER. De er kommet i et heldig øyeblikk, frue -

FRU LINDE. Å, hvorledes skal jeg takke Dem -?

HELMER. Behøves slett ikke. (trekker ytterfrakken på.) Men i dag må De ha meg unnskyldt -

RANK. Vent; jeg går med deg. (henter sin pels i entréen og varmer den ved ovnen.)

NORA. Bli ikke lenge ute, kjære Torvald.

HELMER. En times tid; ikke mer.

NORA. Går du også, Kristine?

FRU LINDE (tar yttertøyet på). Ja, nu må jeg ut og se meg om efter et værelse.

HELMER. Så går vi kanskje ned over gaten sammen.

NORA (hjelper henne). Hvor kjedelig at vi skal bo så inn skrenket; men det er oss umulig å -

FRU LINDE. Å, hva tenker du på! Farvel kjære Nora, og takk for alt.

NORA. Farvel så lenge. Ja, i aften kommer du naturligvis igjen. Og De også, doktor Rank. Hva? Om De blir så bra? Å jo så menn gjør De så; pakk Dem bare godt inn.

(Man går under alminnelig samtale ut i entréen. Der høres børnestemmer utenfor på trappen.)

NORA. Der er de! Der er de!

(Hun løper hen og lukker opp. Barnepiken Anne-Marie kommer med børnene.)

NORA. Kom inn; kom inn! (bøyer seg ned og kysser dem.) Å I søte, velsignede -! Ser du dem, Kristine? Er de ikke deilige!

RANK. Ikke passiar her i luftdraget!

HELMER. Kom, fru Linde; nu blir her ikk utholdelig for andre enn mødre.

(Doktor Rank, Helmer og fru Linde går nedover trappene. Barnepiken går inn i stuen med børnene. Nora likeledes, idet hun lukker døren til forstuen.)

NORA. Hvor friske og kjekke I ser ut. Nei, for røde kinner I har fått. Som epler og roser. (børnene taler i munnen på henne under det følgende.) Har I moret jer så godt? Det var jo prektig. Ja så; du har trukket både Emmy og Bob på kjelken? Nei tenk, på en gang! Ja, du er en flink gutt, Ivar. Å, la meg holde henne litt, Anne-Marie. Mitt søte lille dukkebarn! (tar den minste fra barnepiken og danser med henne.) Ja, ja, mamma skal danse med Bob også. Hva? Har I kastet sneball? Å, der skulle jeg ha vært med! Nei, ikke det; jeg vil selv kle dem av, Anne-Marie. Å jo, la meg få lov; det er så morsomt. Gå inn så lenge; du ser så forfrossen ut. Der står varm kaffe til deg på ovnen.

(Barnepiken går inn i værelset til venstre. Nora tar børnenes yttertøy av og kaster det omkring, idet hun lar dem fortelle i munnen på hverandre.)

NORA. Ja så? Så der var en stor hund som løp efter jer? Men den bet ikke? Nei, hundene biter ikke små deilige dukkebørn. Ikke se i pakkene, Ivar! Hva det er? Ja, det skulle I bare vite. Å nei, nei; det er noe fælt noe. Så? Skal vi leke? Hva skal vi leke? Gjemmespill. Ja, la oss leke gjemmespill. Bob skal gjemme seg først. Skal jeg? Ja, la meg gjemme meg først.

(Hun og børnene leker under latter og jubel i stuen og i det tilstøtende værelse til høyre. Til sist gjemmer Nora seg under bordet; børnene kommer stormende inn, søker, men kan ikke finne henne, hører hennes dempede latter, styrter hen til bordet, løfter teppet opp, ser henne. Stormende jubel. Hun kryper frem som for å skremme dem. Ny jubel. Det har imidlertid banket på inngangsdøren; ingen har lagt merke til det. Nu åpnes døren halvt, og Sakfører Krogstad kommer til syne; han venter litt; leken fortsettes.)

KROGSTAD. Om forlatelse, fru Helmer -

NORA (med et dempet skrik, vender seg og springer halvt i været.) Ah! Hva vil De?

KROGSTAD. Unnskyld; ytterdøren sto på klem; der må noen ha glemt å lukke den -

NORA (reiser seg). Min mann er ikke hjemme, herr Krogstad.

KROGSTAD. Jeg vet det.

NORA. Ja - hva vil De så her?

KROGSTAD. Tale et ord med Dem.

NORA. Med -? (til børnene, sakte.) Gå inn til Anne-Marie. Hva? Nei, den fremmede mann vil ikke gjøre mamma noe ondt. Når han er gått, skal vi leke igjen. (hun fører børnene inn i værelset til venstre og lukker døren efter dem.)

NORA (urolig, spent). De vil tale med meg?

KROGSTAD. Ja, jeg vil det.

NORA. I dag-? Men vi har jo ennu ikke den første i måneden -

KROGSTAD. Nei, vi har julaften. Det vil komme an på Dem selv hva juleglede De får.

NORA. Hva er det De vil? Jeg kan aldeles ikke i dag -

KROGSTAD. Det skal vi inntil videre ikke snakke om. Det er noe annet. De har dog vel tid et øyeblikk?

NORA. Å ja; ja visst, det har jeg nok, enskjønt -

KROGSTAD. Godt. Jeg satt inne på Olsens restaurasjon og så Deres mann gå nedover gaten -

NORA. Ja vel.

KROGSTAD. - med en dame.

NORA. Og hva så?

KROGSTAD. Måtte jeg være så fri å spørre; var ikke den dame en fru Linde?

NORA. Jo.

KROGSTAD. Nettopp kommet til byen?

NORA. Ja, i dag.

KROGSTAD. Hun er jo en god venninne av Dem?

NORA. Jo, det er hun. Men jeg innser ikke -

KROGSTAD. Jeg har også kjent henne en gang.

NORA. Det vet jeg.

KROGSTAD. Så? De har rede på den sak. Det tenkte jeg nok. Ja, må jeg så spørre Dem kort og godt: skal fru Linde ha noen ansettelse i Aksjebanken?

NORA. Hvor kan De tillate Dem å utspørre meg, herr Krogstad, De, en av min manns underordnede? Men siden De spør, så skal De få vite det: Ja, fru Linde skal ha en ansettelse. Og det er meg som har talt hennes sak, herr Krogstad. Nu vet De det.

KROGSTAD. Jeg hadde altså lagt riktig sammen.

NORA (går opp og ned ad gulvet). Å, man har dog vel alltid en smule innflytelse, skulle jeg tro. Fordi om man er en kvinne, er det slett ikke derfor sagt at -. Når man står i et underordnet forhold, herr Krogstad, så burde man virkelig vokte seg for å støte noen som - hm -

KROGSTAD. - som har innflytelse?

NORA. Ja nettopp.

KROGSTAD (skifter tone). Fru Helmer, vil De være av den godhet å anvende Deres innflytelse til fordel for meg.

NORA. Hva nu? Hva mener De?

KROGSTAD. Vil De være så god å sørge for at jeg beholder min underordnede stilling i banken.

NORA. Hva skal det si? Hvem tenker på å ta Deres stilling fra Dem?

KROGSTAD. Å, De behøver ikke å spille den uvitende like overfor meg. Jeg skjønner godt at det ikke kan være Deres venninne behagelig å utsette seg for å støte sammen med meg; og jeg skjønner nu også hvem jeg kan takke for at jeg skal jages vekk.

NORA. Men jeg forsikrer Dem -

KROGSTAD. Ja, ja, ja, kort og godt: det er ennu tid, og jeg rår Dem at De anvender Deres innflytelse for å forhindre det.

NORA. Men, herr Krogstad, jeg har aldeles ingen innflytelse.

KROGSTAD. Ikke det? Jeg syntes De nylig selv sa -

NORA. Det var naturligvis ikke således å forstå. Jeg! Hvor kan De tro at jeg har noen sånn innflytelse på min mann?

KROGSTAD. Å, jeg kjenner Deres mann fra studenterdagene. Jeg tenker ikke herr bankdirektøren er fastere enn andre ektemenn.

NORA. Taler De ringeaktende om min mann, så viser jeg Dem døren.

KROGSTAD. Fruen er modig.

NORA. Jeg er ikke bange for Dem lenger. Når nyttår er over, skal jeg snart være ute av det hele.

KROGSTAD (mer behersket). Hør meg nu, frue. Hvis det blir nødvendig, så kommer jeg til å kjempe liksom på livet for å beholde min lille post i banken.

NORA. Ja, det later virkelig til.

KROGSTAD. Det er ikke bare for inntektens skyld; den er det meg ennogså minst om å gjøre. Men der er noe annet -. Nå ja, ut med det! Det er dette her, ser De. De vet naturligvis like så godt som alle andre at jeg en gang for en del år siden har gjort meg skyldig i en ubesindighet.

NORA. Jeg tror jeg har hørt om noe sånt.

KROGSTAD. Saken kom ikke for retten; men alle veie ble likesom stengt for meg med det samme. Så slo jeg inn på de forretninger som De jo vet. Noe måtte jeg jo gripe til; og jeg tør si jeg har ikke vært blant de verste. Men nu må jeg ut av alt dette. Mine sønner vokser til; for deres skyld må jeg se å skaffe meg tilbake så megen borgerlig aktelse som mulig. Denne post i banken var liksom det første trappetrinn for meg. Og nu vil Deres mann sparke meg vekk fra trappen, så jeg kommer til å stå nede i sølen igjen.

NORA. Men for Guds skyld, herr Krogstad, det står aldeles ikke i min makt å hjelpe Dem.

KROGSTAD. Det er fordi De ikke har vilje til det; men jeg har midler til å tvinge Dem.

NORA. De vil dog vel ikke fortelle min mann at jeg skylder Dem penge?

KROGSTAD. Hm; hvis jeg nu fortalte ham det?

NORA. Det ville være skammelig handlet av Dem. (med gråten i halsen). Denne hemmelighet, som er min glede og min stolthet, den skulle han få vite, på en så stygg og plump måte, - få vite den av Dem. De vil utsette meg for de frykteligste ubehageligheter -

KROGSTAD. Bare ubehageligheter?

NORA (heftig). Men gjør De det kun; det blir verst for Dem selv; for da får min mann riktig se hvilket slett menneske De er, og da får De nu aldeles ikke beholde posten.

KROGSTAD. Jeg spurte om det bare var huslige ubehageligheter De var bange for?

NORA. Får min mann det å vite, så vil han naturligvis straks betale hva der står til rest; og så har vi ikke mer med Dem å skaffe.

KROGSTAD (et skritt nærmere). Hør, fru Helmer; - enten har De ikke noen sterk hukommelse, eller også har De ikke videre skjønn på forretninger. Jeg får nok sette Dem litt grundigere inn i saken.

NORA. Hvorledes det?

KROGSTAD. Da Deres mann var syk, kom De til meg for å få låne tolv hundre spesier.

NORA. Jeg visste ingen annen.

KROGSTAD. Jeg lovet da å skaffe Dem beløpet -

NORA. De skaffet det jo også.

KROGSTAD. Jeg lovet å skaffe Dem beløpet på visse betingelser. De var den gang så opptatt av Deres manns sykdom, og så ivrig for å få reisepenge, at jeg tror De ikke hadde videre tanke for alle biomstendighetene. Det er derfor ikke av veien å minne Dem om dette. Nå; jeg lovet å skaffe Dem pengene mot et gjeldsbevis, som jeg avfattet.

NORA. Ja, og som jeg underskrev.

KROGSTAD. Godt. Men nedenunder tilføyet jeg noen linjer, hvori Deres far innesto for gjelden. Disse linjer skulle Deres far underskrive.

NORA. Skulle -? Han underskrev jo.

KROGSTAD. Jeg hadde satt datum in blanco; det vil si, Deres far skulle selv anføre på hvilken dag han underskrev papiret. Husker fruen det?

NORA. Ja jeg tror nok -

KROGSTAD. Jeg overga Dem derpå gjeldsbeviset, for at De skulle sende det i posten til Deres far. Var det ikke så?

NORA. Jo.

KROGSTAD. Og det gjorde De naturligvis også straks; for allerede en fem - seks dage efter brakte De meg beviset med Deres fars underskrift. Så fikk De da beløpet utbetalt.

NORA. Nu ja; har jeg ikke avbetalt ordentlig?

KROGSTAD. Så temmelig, jo. Men - for å komme tilbake til det vi talte om, - det var nok en tung tid for Dem den gang, frue?

NORA. Ja det var det.

KROGSTAD. Deres far lå nok meget syk, tror jeg.

NORA. Han lå på sitt ytterste.

KROGSTAD. Døde nok kort efter?

NORA. Ja.

KROGSTAD. Si meg, fru Helmer, skulle De tilfeldigvis huske Deres fars dødsdag? Hva dag i måneden, mener jeg.

NORA. Pappa døde den 29. september.

KROGSTAD. Det er ganske riktig; det har jeg erkyndiget meg om. Og derfor er der en besynderlighet, (tar et papir frem) som jeg slett ikke kan forklare meg.

NORA. Hvilken besynderlighet? Jeg vet ikke -

KROGSTAD. Det er den besynderlighet, frue, at Deres far har underskrevet dette gjeldsbevis tre dage efter sin død.

NORA. Hvorledes? Jeg forstår ikke -

KROGSTAD. Deres far døde den 29. september. Men se her. Her har Deres far datert sin underskrift den 2. oktober. Er det ikke besynderlig, frue?

NORA (tier).

KROGSTAD. Kan De forklare meg det?

NORA (tier fremdeles).

KROGSTAD. Påfallende er det også at ordene 2. oktober og årstallet ikke er skrevet med Deres fars håndskrift, men med en håndskrift som jeg synes jeg skulle kjenne. Nå, det lar seg jo forklare; Deres far kan ha glemt å datere sin underskrift, og så har en eller annen gjort det på måfå her, forinnen man ennu visste om dødsfallet. Der er ikke noe ondt i det. Det er navnets underskrift det kommer an på. Og den er jo ekte, fru Helmer? Det er jo virkelig Deres far som selv har skrevet sitt navn her?

NORA (efter en kort taushet, kaster hodet tilbake og ser trossig på ham). Nei, det er ikke. Det er meg som har skrevet pappas navn.

KROGSTAD. Hør, frue, - vet De vel at dette er en farlig tilståelse?

NORA. Hvorfor det? De skal snart få Deres penge.

KROGSTAD. Må jeg gjøre Dem et spørsmål, - hvorfor sendte De ikke papiret til Deres far?

NORA. Det var umulig. Pappa lå jo syk. Hvis jeg skulle ha bedt om hans underskrift, så måtte jeg også sagt ham hva pengene skulle brukes til. Men jeg kunne jo ikke si ham, så syk som han var, at min manns liv sto i fare. Det var jo umulig.

KROGSTAD. Så hadde det vært bedre for Dem om De hadde oppgitt den utenlandsreise.

NORA. Nei, det var umulig. Den reise skulle jo redde min manns liv. Den kunne jeg ikke oppgi.

KROGSTAD. Men tenkte De da ikke på at det var et bedrageri imot meg -?

NORA. Det kunne jeg aldeles ikke ta noe hensyn til. Jeg brød meg slett ikke om Dem. Jeg kunne ikke utstå Dem for alle de kolde vanskeligheter De gjorde, skjønt De visste hvor farlig det sto til med min mann.

KROGSTAD. Fru Helmer, De har åpenbart ikke noen klar forestilling om hva det egentlig er for noe De har gjort Dem skyldig i. Men jeg kan fortelle Dem at det var hverken noe mer eller noe verre, det jeg en gang begikk, og som ødela hele min borgerlige stilling.

NORA. De? Vil De bille meg inn at De skulle ha foretatt Dem noe modig for å redde Deres hustrus liv?

KROGSTAD. Lovene spør ikke om beveggrunne.

NORA. Da må det være noen meget dårlige love.

KROGSTAD. Dårlige eller ikke, - fremlegger jeg dette papir i retten, så blir De dømt efter lovene.

NORA. Det tror jeg aldeles ikke. En datter skulle ikke ha rett til å skåne sin gamle dødssyke far for engstelser og bekymringer? Skulle ikke en hustru ha rett til å redde sin manns liv? Jeg kjenner ikke lovene så nøye; men jeg er viss på at der må stå etsteds i dem at sånt er tillatt. Og det vet ikke De beskjed om, De, som er sakfører? De må være en dårlig jurist, herr Krogstad.

KROGSTAD. Kan så være. Men forretninger, - slike forretninger som vi to har med hinannen, - dem tror De dog vel jeg forstår meg på? Godt. Gjør nu hva De lyster. Men det sier jeg Dem: blir jeg utstøtt for annen gang, så skal De gjøre meg selskap.

(Han hilser og går ut gjennem forstuen.)

NORA (en stund eftertenksom, kaster med nakken). Å hva! - Å ville gjøre meg bange! Så enfoldig er jeg da ikke. (gir seg i ferd med å legge børnenes tøy sammen; holder snart opp.) Men -? - Nei, men det er jo umulig! Jeg gjorde det jo av kjærlighet.

BØRNENE (i døren til venstre). Mamma, nu gikk den fremmede mann ut igjennem porten.

NORA. Ja, ja, jeg vet det. Men tal ikke til noen om den fremmede mann. Hører I det? Ikke til pappa heller!

BØRNENE. Nei, mamma; men vil du så leke igjen?

NORA. Nei, nei; ikke nu.

BØRNENE. Å men, mamma, du lovet det jo.

NORA. Ja, men jeg kan ikke nu. Gå inn; jeg har så meget å gjøre. Gå inn; gå inn, kjære, søte børn. (hun nøder dem varsomt inn i værelset og lukker døren efter dem.)

NORA (setter seg på sofaen, tar et broderi og gjør noen sting, men går snart i stå). Nei! (kaster broderiet, reiser seg, går til forstuen og roper ut:) Helene! La meg få treet inn. (går til bordet til venstre og åpner bordskuffen; stanser atter.) Nei, men det er jo aldeles umulig!

STUEPIKEN (med grantreet). Hvor skal jeg sette det, frue?

NORA. Der; midt på gulvet.

STUEPIKEN. Skal jeg ellers hente noe?

NORA. Nei, takk; jeg har hva jeg behøver.

(Piken, der har satt treet fra seg, går ut igjen.)

NORA (i ferd med å pynte juletreet). Her skal lys - og her skal blomster. - Det avskyelige menneske! Snakk, snakk, snakk! Det er ingen ting i veien. Juletreet skal bli deilig. Jeg vil gjøre alt hva du har lyst til Torvald; - jeg skal synge for deg, danse for deg -

(Helmer, med en pakke papirer under armen, kommer utenfra.)

NORA. Ah, - kommer du alt igjen?

HELMER. Ja. Har her vært noen?

NORA. Her? Nei.

HELMER. Det var besynderlig. Jeg så Krogstad gå ut av porten.

NORA. Så? Å ja, det er sant, Krogstad var her et øyeblikk.

HELMER. Nora, jeg kan se det på deg, han har vært her og bedt deg legge et godt ord inn for ham.

NORA. Ja.

HELMER. Og det skulle du gjøre liksom av egen drift? Du skulle fortie for meg at han hadde vært her. Ba han ikke om det også?

NORA. Jo, Torvald; men -

HELMER. Nora, Nora, og det kunne du innlate deg på? Føre samtale med et slikt menneske, og gi ham løfte på noe! Og så ovenikjøpet si meg en usannhet!

NORA. En usannhet -?

HELMER. Sa du ikke at her ingen hadde vært? (truer med fingeren.) Det må aldri min lille sangfugl gjøre mer. En sangfugl må ha rent nebb å kvidre med; aldri falske toner. (tar henne om livet.) Er det ikke så det skal være? Jo, det visste jeg nok. (slipper henne.) Og så ikke mer om det. (setter seg foran ovnen.) Ah, hvor her er lunt og hyggelig. (blar litt i sine papirer.)

NORA (beskjeftiget med juletreet, efter et kort opphold.) Torvald!

HELMER. Ja.

NORA. Jeg gleder meg sa umåtelig til kostymeballet hos Stenborgs i overmorgen.

HELMER. Og jeg er umåtelig nysgjerrig efter å se hva du vil overraske meg med.

NORA. Akk, det dumme innfall.

HELMER. Nå?

NORA. Jeg kan ikke finne på noe som duer; alt sammen blir så tåpelig, så intetsigende.

HELMER. Er lille Nora kommet til den erkjennelse?

NORA (bak hans stol, med armene på stolryggen). Har du meget travelt, Torvald?

HELMER. Å -

NORA. Hva er det for papirer?

HELMER. Banksaker.

NORA. Allerede?

HELMER. Jeg har latt den avtredende bestyrelse gi meg fullmakt til å foreta de fornødne forandringer i personalet og i forretningsplanen. Det må jeg bruke juleuken til. Jeg vil ha alt i orden til nyttår.

NORA. Det var altså derfor at denne stakkars Krogstad -

HELMER. Hm.

NORA (fremdeles lenet til stolryggen, purrer langsomt i hans nakkehår.) Hvis du ikke hadde hatt så travelt, ville jeg ha bedt deg om en umåtelig stor tjeneste, Torvald?

HELMER. La meg høre. Hva skulle det være?

NORA. Der er jo ingen der har en sann fin smak som du. Nu ville jeg så gjerne se godt ut på kostymeballet. Torvald, kunne ikke du ta deg av meg og bestemme hva jeg skal være, og hvorledes min drakt skal være innrettet?

HELMER. Aha, er den lille egensindige ute og søker en redningsmann?

NORA. Ja Torvald, jeg kan ikke komme noen vei uten din hjelp.

HELMER. Godt, godt: jeg skal tenke på saken; vi skal nok finne på råd.

NORA. Å hvor det er snilt av deg. (går atter til juletreet; opphold.) Hvor smukt de røde blomster tar seg ut. - Men si meg, er det virkelig så slemt, det som denne Krogstad har gjort seg skyldig i?

HELMER. Skrevet falske navne. Har du noen forestilling om hva det vil si?

NORA. Kan han ikke ha gjort det av nød?

HELMER. Jo, eller, som så mange, i ubesindighet. Jeg er ikke så hjerteløs at jeg ubetinget skulle fordømme en mann for en sånn enkeltstående handlings skyld.

NORA. Nei, ikke sant, Torvald!

HELMER. Mangen en kan moralsk reise seg igjen hvis han åpent bekjenner sin brøde og utstår sin straff.

NORA. Straff -?

HELMER. Men den vei gikk nu ikke Krogstad; han hjalp seg igjennem med knep og kunstgrep; og det er dette som moralsk har nedbrutt ham.

NORA. Tror du at det skulle -?

HELMER. Tenk deg blott hvorledes et sånt skyldbevisst menneske må lyve og hykle og forstille seg til alle sider, må gå med maske på like overfor sine aller nærmeste, ja like overfor sin egen hustru og sine egne børn. Og dette med børnene, det er just det forferdeligste, Nora.

NORA. Hvorfor?

HELMER. Fordi en sånn dunstkrets av løgn bringer smitte og sykdomsstoff inn i et helt hjems liv. Hvert åndedrag som børnene tar i et sånt hus, er fylt med spirer til noe stygt.

NORA (nærmere bak ham). Er du viss på det?

HELMER. Å kjære, det har jeg titt nok erfart som advokat. Nesten alle tidlig forvorpne mennesker har hatt løgnaktige mødre.

NORA. Hvorfor just - mødre?

HELMER. Det skriver seg hyppigst fra mødrene; men fedre virker naturligvis i samme retning; det vet enhver sakfører meget godt. Og dog har denne Krogstad gått der hjemme i hele år og forgiftet sine egne børn i løgn og forstillelse; det er derfor jeg kaller ham moralsk forkommen. (strekker hendene ut imot henne.) Derfor skal min søte lille Nora love meg ikke å tale hans sak. Din hånd på det. Nå, nå, hva er det? Rekk meg hånden. Se så. Avgjort altså. Jeg forsikrer deg, det ville vært meg umulig å arbeide sammen med ham; jeg føler bokstavelig et legemlig illebefinnende i slike menneskers nærhet.

NORA (drar hånden til seg og går over på den annen side av juletreet). Hvor varmt her er. Og jeg har så meget å bestille.

HELMER (reiser seg og samler sine papirer sammen). Ja, jeg får også tenke på å få lest litt av dette igjennem før bordet. Din drakt skal jeg også tenke på. Og noe til å henge i gullpapir på juletreet har jeg kanskje også i beredskap. (legger hånden på hennes hode.) Å du min velsignede lille sangfugl. (han går inn i sitt værelse og lukker døren efter seg.)

NORA (sakte, efter en stillhet). Å hva! Det er ikke så. Det er umulig. Det må være umulig.

BARNEPIKEN (i døren til venstre). De små ber så vakkert om de må komme inn til mamma.

NORA. Nei, nei, nei; slipp dem ikke inn til meg! Vær hos dem du, Anne-Marie.

BARNEPIKEN. Ja, ja, frue. (lukker døren.)

NORA (blek av redsel). Forderve mine små børn -! Forgifte hjemmet? (kort opphold; hun hever nakken.) Dette er ikke sant. Dette er aldri i evighet sant.